- Det Mosaiske Trossamfund har et troverdighetsproblem - 05.03.2024
- Sanksjoner mot Israel - 14.02.2024
- Skru av Melodi Grand Prix - 18.05.2019
Ikke uten grunn opplever de at de er det glemte folket. Beddawi-leiren er en av 12 leirer i Libanon, der palestinerne har bodd under nedverdigende forhold og uten grunnleggende menneskerettigheter i snart sytti år.
Det finnes nesten en halv million palestinske flyktninger i Libanon i dag. De sliter med tilgang til offentlige skoler og helsetjenester, har ikke stemmerett, ingen rett til å eie eiendom, ingen rett til libanesisk statsborgerskap og er utestengt fra mange arbeidsfelt selv om de er kvalifisert for jobbene. De kan ikke reise hjem til Palestina, og integrering i vertsamfunnet er umuliggjort av de mange urettferdige restriksjonene. Fremtidsutsiktene er dystre.
Skam for FN
Mens verdenssamfunnet preges av likegyldighet, fortsetter den israelske regjeringen å nekte palestinerne retten til å vende tilbake til sine hjemsteder, en rett som ble vedtatt i FN-generalforsamlingens resolusjon 194. Den har aldri blitt effektuert – til skam for FN og det internasjonale samfunnet som ikke stiller klare krav til handling fra israelske myndigheter.
En delegasjon fra Fagforbundet, Norges største arbeidstakerorganisasjon, og Norsk Folkehjelp, fagbevegelsens humanitære hjelpeorganisasjon, besøkte nylig Beddawi-leiren. Der ble vi kjent med Tania Naboulsi, en 30 år gammel frivillig ungdomsarbeider i leiren.
– Har dere vært i Nablus ennå? spør hun. – Jeg er selv fra byen, men har aldri vært der. En dag kommer jeg dit.
Beddawi-leiren for palestinske flyktninger ligger i havnebyen Tripoli, den nest største byen i Libanon. Nablus ligger bare et par timers kjøretur unna, på den okkuperte Vestbredden i Palestina.
70 år i eksil
Yngre palestineres tilhørighet til byer og landsbyer der de aldri har vært, er en sterk del av den palestinske nasjonalfølelsen. Over fem millioner palestinere bor i dag i eksil, mange i trange flyktningleirer i Syria, Jordan, Libanon og okkupert Palestina. I 1948 ble over 750.000 palestinere tvunget på flukt av den israelske krigsmaskinen, og hele sju tiår senere bor deres etterkommere fortsatt i eksil – uten en løsning i sikte.
Naboulsi er med i et av Fagforbundets prosjekter i leiren og representerer den nye generasjonen av palestinere som skaper håp i en svært vanskelig situasjon. Hun er et engasjert medlem av ungdomsgruppen Palestinian Arabic Cultural Club (PACC), og bruker veggkunst bevisst for å heve palestinernes selvfølelse og styrke kampen for rettferdighet. Tania er intelligent, velformulert og har en brennende kjærlighet til sitt folk og sitt land.
– Kunst har alltid vært brukt i kampen for palestinernes sak, sier hun. – Tamam Al-Akhal måtte bruke hårene fra eget hode til å male fordi hun ikke hadde penger til å kjøpe pensler. Kunsten lar oss skildre vår visjon av vårt Palestina. Folket, landet, trærne og havet er en del av vår sjel og vårt blod. For oss er Palestina alt.
Kurs for ungdom
PACC organiserer ungdomsprosjekter i tre leirer, og målet er å utvide aktivitetene til alle tolv i Libanon. De jobber med myndiggjøring av ungdom og vil ha et omsorgssamfunn basert på likeverd. De holder ungdomskurs om organisasjonsbygging og inkludering, har startet en egen fjernsynskanal for Beddawi-leiren, og organiserer jevnlig distribusjon av matvarer til folk som sliter med å få endene til å møtes. De jobber med forebyggende arbeid mot familievold og vold i nære relasjoner.
Kursene for ungdom gjør dem bevisst på sine rettigheter samtidig som leirens styringskomiteer utfordres til å tenke nytt – PACC ønsker en større andel ungdom og kvinner i komiteene. I en situasjon som preges mest av håpløshet, er det ikke vanskelig å føle seg inspirert av PACCs visjon om en ny verden.
– Verden må åpne øynene
På spørsmål om hennes egen fremtid svarer Tania at hun ønsker å bli en bedre kunstner, men mer enn det, en bedre person. Hun sliter med en funksjonshemming fra barndommen – sykdom og dårlig medisinsk behandling førte til at det ene beinet er kortere enn det andre. Hun er fast bestemt på at dette ikke skal hindre hennes arbeid.
– Mitt hovedfokus er at verden skal anerkjenne palestinernes rettigheter. Vårt arbeid gir ungdommen håp, og det er noe alle trenger, gitt forholdene her i Libanon. For min egen del håper jeg snart å være i stand til å klatre i flere stillaser og male flere veggmalerier. Jeg ønsker å være et forbilde for våre unge palestinere. Vi må aldri gi opp kampen. Jeg vil at folk skal se forbi min funksjonshemming og se meg som Tania kunstneren.
Hennes appell til verdenssamfunnet er enkel og full av forventning.
– Dersom du støtter menneskerettigheter, spesielt for kvinner og barn, så må du ta et standpunkt for oss palestinere. Vær så snill og åpne øynene og se sannheten om hva som virkelig skjer i Palestina. Se hvem som blir undertrykt, og hvem som er undertrykkeren. Hjelp vårt folk til å få sine rettigheter. Retten til å vende tilbake må være mer enn bare ord på papir. Det må skje – heller før enn senere. En dag vil vi alle dra hjem til Palestina. Alle vil dra til sin landsby eller by. Jeg kommer først til å besøke min mors og bestemors landsby – Tantoura i Haifa. Etter det drar jeg til Nablus – min by.
Vi er mange som deler Tanias visjon.