Foto: Jørgen Schyberg
- Når korrigeringen om tilbakekall må korrigeres - 07.03.2017
Under ingressen «En familie på 12 skal kastes ut av Norge. Det er tre generasjoner det er snakk om. Det er slikt man tror ikke er sant. Og det er ikke helt sant.» tar VGs Astrid Meland for seg de siste ukenes debatt omkring tilbakekall av statsborgerskap, og setter seg fore å korrigere noen feilaktige oppfatninger som har festet seg i offentligheten.
Hun påpeker korrekt (og vesentlig) at vedtaket om tilbakekall ikke nødvendigvis betyr at hele familien vil bli utvist – de vil ha mulighet til å søke på nytt om oppholdstillatelse basert på de faktum som UDI nå legger til grunn, og særlig barna burde i utgangspunktet ha gode sjanser til å få dette innvilget basert på sin tilknytning til Norge.
Formalistisk korrekt
Men Meland skriver også at «det stemmer ikke at alle de 12 i den jordanske familien er utvist. Det er også bare de voksne som har fått statsborgerskapet tilbakekalt«. Realiteten, som de fleste medier (inklusive VG) har rapportert om, er at samtlige familiemedlemmer, inklusive de mindreårige barnebarna, vil fratas statsborgerskapet dersom vedtaket blir rettskraftig.
Så er det riktignok formalistisk korrekt at det kun er de voksne som har fått formelt enkeltvedtak fra UDI om tilbakekall. Men UDI opplyser at dette er av rent juridisk-formelle grunner, ettersom de kun kan vedta tilbakekall for de innvandrere som UDI tildelte statsborgersskap til å begynne med – ikke for norskfødte som fikk det automatisk ved fødselen. Men det fremgår uttrykkelig av vedtaket at når foreldrene statsborgerskap tilbakekalles, så vil også barna deres fratas sitt statsborgerskap – ut fra prinsippet (som forøvrig har blitt sterkt kritisert av professor Hans Petter Graver) om at når foreldrenes norske statsborgerskap aldri skulle vært innvilget, så vil også deres ‘videreføring’ av statsborgerskapet til sine barn være ugyldig og bli opphevet. (Meland kommer også inn på dette i sin kommentar, men da først mye lenger nede og uten at det fremgår klart om dette gjelder denne konkrete saken.)
Da har det selvsagt ingen oppklarende eller opplysende funksjon at Meland fremhever at «Det er også bare de voksne som har fått statsborgerskapet tilbakekalt«, uten noen presisering av at konsekvensene (i form av tap av statsborgerskap) rammer barna akkurat like fullt. Det er komplett umulig for noen leser å forstå denne ‘opplysningen’ korrekt med mindre man kjenner sakens fakta fra før (og dermed ikke hadde noe behov for ‘oppklaringen’ til å begynne med).
Meland skriver videre at «Trine Skei Grande fronter et forslag med støtte i opposisjonen som krever at alle slike saker tas av domstolen.
Uforståelig
Man får fri rettshjelp til saksbehandlingen i UDI og UNE, (etter en standardisert stykkpris på hhv. tre og fem timer pr. sak, noe som f.eks. advokat Arild Humlen mener at er klart utilstrekkelig med tanke på omfanget av materiale i disse sakene) – men man må selv finansiere søksmålet dersom man tar saken til retten (inntil man evt. blir tilkjent saksomkostninger i dommen).
Når omkostningene ved å føre saken for retten har blitt trukket frem som ett av problemene med dagens system (og media allerede har beskrevet bl.a. at Mahad Abdi Mahamud har måttet selge huset for å kunne ta saken til retten), så er det også her litt uforståelig hvordan Meland og VG ender opp med å formidle og fremheve det stikk motsatte.
Det er absolutt på sin plass å oppklare visse utbredte feiloppfatninger om denne saken (slik også UDI gikk ut og gjorde på et tidlig tidspunkt, uten at det nådde ut til alle lesere). Men det blir en smule bakvendt når denne oppklaringen ender opp med å selv feilinformere leserne – tildels på punkter som hittil har vært korrekt gjengit i mediene.
Kommentaren er først publisert på bloggen til Doremus Schaefer. Republisert etter avtale.
