Foto: Skjermdump Youtube - foredrag for MIFF
- Mannen som burde frykte sin egen skygge - 20.03.2017
Document.no-redaktør Hans Rustad var på 1980-tallet en dyktig historiker med hovedfag i Holocaust-studier rundt den europeiske antisemittismens rasisme og menneskeforakt. Han skrev flere innsiktsfulle aviskronikker innenfor dette området, og da han senere ble journalist i NTB stod han for en perlerad av grundige bakgrunnsartikler om kommunistiske diktaturer i Øst-Europa, reportasjer og intervjuer om dissidentenes kamp mot de totalitære regimer, deres samizdat- og dissidentlitteratur, og ikke minst gode artikler med et annet perspektiv på Midtøsten, med særlig fokus på Israel og jødisk historie i området.
Ved siden av det journalistiske virke drev Rustad enmannsforlaget Document, som toppet med norsk utgave av Europas viktigste bok i annen halvdel av det tyvende århundrede: Primo Levis ”Hvis dette er et menneske”. Det vil stå som en evig skam for de store norske forlag at det skulle et dedikert kjøkkenbordforlag til for å få utgitt denne mest rystende og medrivende Auschwitzberetning, slik at man i Norge virkelig kunne få innsikt i marginalene ved europeisk kultur når det gjelder rasisme, religionsfordommer og manglende minoritetsbeskyttelse.
Etter en nedbemanningsrunde i NTB i 2002 valgte Rustad å ta ut økonomisk sluttpakke, noe som ga han mulighet til å utvide forlagsdriften med en politisk blogg som etterhvert ble til nettavisen document.no. Her har Rustads skriverier på underlig vis degenerert fra en analytisk og dokumenterende journalistikk, til tunnelsyn rundt innvandring og muslimer. Hans tidligere så sobre penn er erstattet med konspirasjonstenkning og nasjonalistiske forestillinger, med stadig mer angstfylte Eurabia-idiosynkrasier, slik denne paranoide teorien ble fremstilt av forfatteren Bat Ye’or (nom de guerre for Gisèle Littman) og senere videreformidlet i ytterligere krigersk form av Peder ”Fjordman” Jensen. Denne konspirasjonen tar utgangspunkt i en påstått hemmelig avtale om samarbeide mellom EU og de arabiske land, islamister og europeiske sosialister, for økt innvandring fra Midtøsten – ja, gjerne helst en utskiftning av hele den europeiske befolkning og innføring av sharia-lover. Rustad kolporterer nå stadig oftere Eurabia-ideene på document.no, og gjør Fjordmans eksesser til en del av nettsidens nasjonalkonservative skrekkfilm. Redaktøren har mistet sitt kompass fra sitt tidligere så imponerende og viktige historiske og journalistiske arbeid.
Document hevder å være forsvarere av vestlige verdier mot islam, men er bastante motstandere av de menneskerettigheter og etterkrigstidens konvensjoner om flyktningers beskyttelsesbehov – disse frihetsverdier som står som det ypperste Vesten kjempet frem på bakgrunn av innsikten i verdenskrigenes barbari. Rustad fremhever i stedet kristendommen og nasjonalisme som de grunnleggende vestlige verdier. Frantz Fanon skrev allerede for 60 år siden at de stadige henvisninger til ”vestlige verdier” hadde erstattet den biologiske rasisme i kolonikrigernes arsenal av undertrykkelsesmetoder. Med den senere utvikling innad i Europa blir ”vestlige verdier” igjen brukt som våpen mot jordens fordømte.
Invasive kakerlakkers kode
Document.no brakte for en tid siden en tilsynelatende nøytral pressemelding om økende problemer med kakerlakker og blodsugende veggdyr i Oslo. Nå kunne en saktens undres over denne meldingens relevans for et islamfiendtlig forum, men brukerne på websidens kommentarfelt avleste øyeblikkelig kodene og uttrykte i klarspråk hvem de mener er kakerlakker som står for en invasjon av Norge. Blant de som førte sine kommentarer til felts på Document var den beryktede Fjordman, som skrev: ”Jeg snakket nylig med en gammel venn som bor i Bergen sentrum. Han fortalte at kakerlakker er blitt et stort problem i hans nabolag. Det var det ikke da jeg studerte i Bergen på 1990-tallet. Tilfeldigvis er befolkningen i området også blitt delvis skiftet ut i samme tidsrom.”
Det er neppe alle strilene som har flyttet inn til Bergen på grunn av avfolking av landsbygda og nedgang i fiske Fjordman beskylder for å ha trukket med seg skadedyr. Document.no forsøker å fremstå som pyntelig kristenkonservative, ved kun å fremdyrke en antydningenes kunst i redaksjonens hovedinnlegg, og overlater konklusjonene til deres mer rabiate debattører, som Fjordman. Kakerlakk-sammenligningen er, ved siden av rotteinvasjon, nok den eldste av alle rasistiske metaforer, noe redaktør Rustad godt kjenner fra studiene av antisemittismen. Noe har virkelig gått tapt hos historikeren og journalisten på veien inn i politikkens mørkeste hjørne.
Tragedien i Kristiansand
Et skremmende eksempel er hvordan Document spekulerte på det groveste rundt det tragiske dobbeltdrapet i Kristiansand i desember. Her tillot de den skitneste rasisme i kommentarfeltet, og alle var enige om at det var en muslim som stod bak udåden. Da det ble kjent at gjerningsmannen faktisk var en norsk gutt fra et kristent miljø, og det ene offeret var en somalisk gutt, ble det et øyeblikks forvirring i rekkene, inntil Rustad kom frem til forklaringen at den norske gutten hadde vært så mye sammen med muslimer i et belastet miljø, at han nok var preget av deres blodtørstighet.
Tilsvarende faktaresistens har Document vist ved en rekke tragiske hendelser de senere år, der redaksjonen ikke viser noen vilje til å vurdere sine egne føringer og forføringer av debatten. De har i stedet tillagt seg det vanlige omkvedet innen internasjonal ekstrem høyreside: Løgnene fra MainStreamMedia, forkortet til MSM som en enkel og standardisert forklaring på hvorfor man skal motsette seg uønskede fakta, for media anses å være en integrert del av den store Eurabia-konspirasjonen og agenter for venstresiden og islamistene. Enkelte i Documents kommentarfelt har til og med adoptert det tyske ordet Lügenpresse. Muligens tror brukerne at begrepet er oppfunnet av Pegida i Dresden, men Rustad vet godt det er et gammelt nazi-slagord. Han forsvarer det med at Lügenpresse ble brukt av konservative katolikker allerede på 1800-tallet og av andre senere, men som historiker vet han godt hvem som bygde opp en hel propaganda rundt dette begrepet. Det som skrives i Documents kommentarfelt lever ikke et uavhengig liv, og er den debatt med sterkest redaksjonell moderering i hele Norge, etter at det ble klart at Anders Behring Breivik hadde forsøkt å komme i kontakt med meningsfeller og bygge allianser ved å skrive innlegg der. Den vanlige unnskyldning om at man ikke kan overkomme å lese alt som blir skrevet på debattsidene holder ikke i Documents tilfelle. Her er alt er lest og godkjent av moderator.
Enten det var det såkalte Maxbo-drapet eller tragedien i Kristiansand, var Document helt upåvirket når realitetene motsa deres hetskampanje om muslimske voldsmenn. De duret videre med at det bare var statsstøttet MSM og Lügenpresse. Da Document senere kjørte en lang historie om en mann som hadde dyttet en kvinne ned en trapp på t-banen i Tyskland, var det ikke grenser for hvordan dette ble forklart med muslimsk aggresjon. Da gjerningsmannen senere viste seg å være fra Bulgaria, skiftet de bare hurtig til en anden rasistisk stereotypi: Gjerningsmannen måtte være ”sigøyner”!
”Grab them by the pussy”-feminismen
Når islam og kvinnelige muslimers hodeplagg skal angripes i Document, har kvinners rettigheter blitt en fast del av deres høyrepopulistiske begrepsapparat, samtidig som de ellers systematisk latterliggjør enhvert tilløp til feministisk analyse av samfunnet. Hans Rustad har blitt Norges mest iherdige Donald Trump-apologet, også når det gjelder presidentens mange sexistiske utsagn, og hevder Trump systematisk er utsatt for presseforfølgelse. Document ser seg selv som den egentlige frigjørende kraft qua kampen mot islam, og har ingen forståelse for kvinners egen frigjøringskamp. På dette punkt har ikke den gamle leninist Hans Rustad endret seg en tøddel. Hans nye autoritære avantgarde skal frigjøre de muslimske kvinner fra religiøs undertrykkelse ved å forby hodeplagg og tildekning. Den slags ”frigjøring pr. stedfortreder” – maktbruk og forbud i stedet for frigjøring gjennom deres egen kamp og organisering, ender alltid i den type autoritære bevegelser Rustad tidligere tok et kraftig oppgjør med. Måten dagens autoritære høyrepopulistiske bevegelser overalt i Europa pynter seg med lånte fjær om å drive kvinnefrigjøring reflekterer han ikke over.
Play for a sucker
I sitt nasjonalistiske og anti-islamistiske engasjement har den tidligere så dyktige journalist Rustad blitt oppsiktsvekkende dårlig skrivende. Opphisselsen over alle konspirasjoner han mener å se, utarter ofte til usammenhengende ordgyterier, spekket med anglisismer og Trump-aktige floskler. Et eksempel på en typisk Rustad-setning av i dag kan være: ”Vi står da i den absurde situasjon at Putin kan play de liberale for suckers”. Så mye for en kulturkonservativ nasjonalist som ikke engang stoler på det norske språk. Muligens var det bare fordi NTB hadde gode språkvaskere og redigerere, at det fremstod som Rustad skrev godt, eller så er han nok et eksempel på at slett tenkning gjør dype innhogg i språket.
Denslags radbrekking av språket og virkeligheten gjør ikke så stort inntrykk på document.no, for der omgir Rustad seg med omkring tyve trofaste ryggklappere i kommentarfeltet som applauderer og genierklærer ham, uansett hva han skriver av banaliteter. Så enkelt ble det ikke å bygge opp en tilhengerskare da Document skulle ekspandere til Danmark. Her ansatte Rustad i første omgang bloggeren Kim Møller fra nettsiden uriasposten.net som redaktør. Men den usedvanlig rabiate hr. Møller ikke lot seg styre og overstyre av Rustad, og ble sparket ut etter en drøy måned. En av Kim Møllers ideologiske slagsbrødre nådde å komme med følgende ganske presise karakteristikk av sjefsredaktør Rustad:
”Hvad redaktør Rustads såkaldte analyser angår, giver jeg ikke meget for dem. Mindst hver anden ryger helt i grøften, og de er ofte slet og ret hysteriske. Dette hysteri er jævnligt gået ude over personer, som han antageligt har været jaloux på (…). Manden virker jævnligt som værende helt ude i hegnet og mangle sund dømmekraft, altså set fra dansk side, og han eksploderer tilsyneladende ud af den blå luft. Documents hjemmeside har alle dage været rodet. Det religiøse er klægt og gumpetungt som socialistisk Indre Mission, og hans “billedsprog” … give me a break! Opstyltet, alt for selvhøjtideligt og dårlig smag, selv om der ikke nødvendigvis er noget i vejen med billederne i sig selv. Der er noget fortænkt og lidet frisk over det foretagende.”
Etter intermessoet med Møller ble den langt mer selvutslettende og lojale Aia Fog instalert som dansk redaktør. Fog er en avdanket politiker som mest har markert seg gjennom gjentatt politisk faneflukt; først fra Socialdemokratiet til Dansk Folkeparti, og deretter et enda lengre hopp ut på den ekstreme høyresiden ved å slutte seg til partiet Nye Borgerlige.
Gumpetung kristen vekkelse
Et hovedargument Document retter mot islam er at det ikke er en religion, men en politisk bevegelse. Documents kommentatorer slår gjerne om seg med den lutherske toregimentslæren om det skal være skille mellom åndelig himmelsk makt og den verdslige makt på jord. Siden mennesket ifølge Luther er ondt, og de færreste kan leve opp til det lutherske trosvei til frelse, mente kirkefaderen de onde mennesker ville fly i strupen på hverandre hvis de ikke ”var lagt under sværdet”, det vil si underlagt autoritær verdslig tvangsmakt. Mennesket i protestantismen kan kun frelses gjennom å underkastelse og fundamentalistisk tro.
Det skal herske to regimer; det åndelige som gjennom den Hellige Ånd gjør folk kristne og fromme under Kristus, og det verdslige som legger bånd på de ikke-kristne, onde, så vi holder seg i ro mot vår vilje. Læren om det dobbelte regimente skulle vikle kirken ut av det politiske system, men samtidig ønsket ikke Luther en sekularisert stat uten kristen makt. Han var derfor svært håndfast i sin politikk, til tross for han lot som dette slett ikke var politikk, men religion. Selv en grusom fyrste er Guds redskap, ifølge mannen som er innskrevet i den norske grunnloven. Under bondeopprøret i 1524 støttet den ”upolitiske” Luther fyrstene fullt ut og ba dem slå ned bøndene som gale hunder, under det effektive taliban-lutherske slagordet: ”Stikk, slå, drep”. I Documents lille katekismus blir denne svært autoritære makt- og underkastelsesteori fremstilt som selve grunnlaget for vestlig demokrati, uten at de helt bryr seg med å forklare hvordan.
Et teologisk problem for redaktør Rustad har vært at han i de senere år vært sterkt tiltrukket av den katolske moderkirken, som reaksjon på det han mener er en altfor liberal utvikling innenfor den norske kirken, med deres vekt på nestekjærlighet fremfor fordømmelse. For en skapkatolikk duger det jo ikke helt å vise til den lutherske toregimentslæren, så han holder seg til Jesu ord om at hans rike ikke er av denne verden. Det er grunn til å håpe at heller ikke Hans’ rike blir av denne verden. Nå er det neppe noen bevegelse i Norge i dag hvor det til de grader skjer en sammenblanding av religion og politikk som nettopp i Document, så det blir mildt sagt ganske fariseisk og skinnhellig av Rustad å angripe andre for å blande religion og politikk, uansett om man kan være enig i at dette er noe svineri. I 2012 gikk Rustad til åndelig bekjennelse i en artikkel, hvor han uttrykte det var en lettelse for ham endelig å få sagt rett ut at Kristus er den levende åndskraft i vår tid. Heretter har hans nasjonalkonservatisme utviklet seg til en fundamentalistisk kristendomsoppfattelse som man med rette kan kalle en ”klæg og gumpetung” indremisjon, og han beskriver i stadig større grad sin motstand mot islam i religionskrigsaktige termer.
Forbigående skyggeredd
De siste par årene før terrorangrepet den 22. juli 2011 forsøkte Anders Behring Breivik å vinne innpass i Documents krets, og deltok aktivt i debattene på deres sider under pseudonym. Etter terrorangrepet ble derfor Documents redaktør Hans Rustad av gode grunner tiltagende redd for sin egen skygge, men han har forlengst overvunnet denne selvinnsikten. Document.no er i dag Norges desidert største og mest toneangivende forum innen muslimhets og mistenkeliggjøring av innvandrere og flyktninger – hvis man da kunne se bort fra den store skurk i fortellingen om dagens stadig mer xenofobe Norge – den blåsorte regjeringen Solberg og deres støttespillere på Stortinget. I dette grumsete farvann har document.no kunnet vokse og profitere på samfunnets ensidige fokus på muslimer. På samme vis som Fjordman retter sitt hat mot ”sosialister og anti-rasister”, er også Document fokusert på Arbeiderpartiets ”sosialistiske landssvikere og islamofile”, selv om det fortsatt faktisk er Rustads foretrukne parti, Fremskrittspartiet, som sitter med makten. Hetsen mot Jonas Gahr Støre på document.nos kommentarfelt begynner å nå et nivå man tidligere har sett mot Olof Palme og Anna Lindh i Sverige og burde desidert bekymre sikkerhetsmyndighetene. Men samtidig er for eksempel Nettavisens eller Hegnars kommentarfelt minst like hatefullt, så det sier det meste om det politiske klimaet i Norge.
Nostalgisk kulturoppfattelse
Nasjonalkonservatismen har alltid vært det utsatte småborgerskapets trøst. Følelsen av tap og nederlag har vært en meget sterk mobiliserende kraft i forsøk på å gjenvinne reelle eller innbilte posisjoner. Endringer blir oppfattet som tegn på samfunnsmessig forfall og truende kaos. Hans Rustad fremstår som ubetinget antimodernist og har et nostalgisk forhold til et barndomsland som aldri har eksistert. For å gi Document en kulturell overbygning har han alliert seg med Paul Grøtvedt, en kunstner som ble herostratisk berømt som reaksjonær kunstkritiker i det gamle Morgenbladet, den gang de var CCs, Christian Christensens ultrakonservative flaggskip. De to andre toneangivende personene i Documents redaksjon, Christian Skaug og Hanne Tolg, bor begge store deler av tiden i utlandet, og er tilsvarende nasjonalnostalgiske, slik mange utvandrede nordmenn har en hang til å bli. Det er selvfølgelig også et ironisk poeng når disse selvbestaltede talsmenn for det ”norske” ikke holder ut å bo i Norge, men den største bonus for Documents redaksjonsmedlemmer må være å kunne oppholde seg lengst vekk fra sjefsredaktørens noe vanskelige temperament.
Etter et større pengetilskudd fra en tung aktør i norsk næringsliv og crowdfunding gjennom private donasjoner har Document fått kontorer sentralt i Oslo, fire faste ansatte og flere deltidslønnede. Deres dansk filialside, document.dk, kom til på grunn av Rustads nære tilknytning til danske anti-islamister, men har blitt en stor utgiftspost til ingen nytte. Den danske siden er en ren dødsseiler uten lesere og debatanter, og hadde hovedsaklig formålet å styrke Rustads anseelse hos de danske anti-islamister han mener er Europas ledende. Det mest komiske ved Rustads ukritiske dyrkelse av alt han oppfatter som dansk mot, ytringsfrihet og Muhammedtegninger, er at han overhode ikke kunne tåle en selvstendig dansk redaksjons ytringsfrihet og derfor sparket den første redaktøren.
Fremskrittspartiets gjøkunge
Rustad oppfatter seg som en varsler, slik kanarifugler ble brukt i gruvegangen for å melde fare for eksplosjon gjennom i god tid å falle bevisstløs til bunnen av buret. Men for å holde seg innen ornitologien er Rustad først og fremst Fremskrittspartiets gjøkunge som ideologisk sparker småfuglene ut av redet. Frps mest populistiske fraksjon har styrelederplassen i Documents bestyrelse. Disneyland-dystopisten Kent Andersen, mannen som forsøker å tenke for Christian Tybring-Gjedde, har fått fritt spillerom som spaltist til å puste til den mistillit og frustrasjon som har utviklet seg innad i partiets mest populistiske kretser etter at Siv Jensen har blitt ansvarliggjort som regjeringspartner. Rustad selv er derfor bare en overgangsfigur på veien til noe langt verre. Han forsøker innimellom å tøyle det villdyr han rir på, men må stadig oftere gi etter for konspirasjonene og menneskeforakten som vokser frem i hans skygge. Historiens overgangsfigurer er alltid tragiske i sitt forsøk på å temme de krefter de selv har utnyttet på sin vei, for til slutt å bli overkjørt av sin egen politikk.
Innlegget har vært publisert på Radikal Portal. Gjengitt med forfatterens godkjenning.
