Foto: Baalel
For ikke så lenge siden traff jeg på Norges kanskje mest kjente niqabi-forkjemper. Villig til å gi henne en sjanse valgte jeg å høre hva mennesket bak plagget hadde å si. Hun virket hyggelig, imøtekommende og villig til å prate om dagligdagse temaer.
Så, noen dager senere, kom mediestormen. Og med rette. For ikke så lenge siden har IRN, Islamsk Råd Norge, vært i møte med Kulturdepartementet. Da var hensikten etter alt å dømme å skape en ny ro og harmoni rundt en organisasjon som har opplevd veldig mye negativ oppmerksomhet og mange negative nyhetsvinklinger spesielt rundt to saker: den ene om lederstriden i IRN, og den andre rundt striden om halalsertifisering. Og nå kommer altså denne saken om ansettelsen av en niqab-forkjemper.
Tester grenser
For de fleste oppleves sistnevnte som et forsøk på å “vise fingeren” til storsamfunnet. En nesten gjennomtildekket kommunikasjonsansvarlig er jo komisk, som om det var gjort i rent overlegg, som om ledelsen IRN humrer litt innvendig over at de mindføkker oss andre “utenforstående”, og tester yttergrensene for den norske liberale toleransen.
Joda, på en måte er det viktig å gå forbi niqaben, hijaben, eller hva det enn måtte være, og konsentrere seg om mennesket bak. Saken har nå likevel blitt veldig kompromitterende fordi IRN, på lik linje med andre minoritetstrossamfunn, får støtte fra statskassen, fra våre skattepenger. Og fordi slik pengestøtte innebærer et brobyggeransvar.
Skaper mer enn antipati
Saken ble så betent at kulturministeren Linda Hofstad Helleland kalte IRN inn på teppet. Selv rådets egne medlemsorganisasjoner, som Det Islamske felleskapet Bosnia-Hercegovina er i ferd med å melde seg ut. Sistnevnte er kanskje enda mer graverende enn om Hofstad Helleland skulle finne på å trekke statsstøtten. En ting er penger, en annen er image og anseelse. Og når det gjelder sistnevnte, sliter IRN helt klart med et problem.
Fremgangsmåten i saken er også nødt til å diskuteres. Hva slags overveininger og risikoanalyser har man gjort på ledelsesnivå? Spesielt etter så mange negative medieoppslag etter hverandre?
En organisasjon som skal være førstelinjen i kampen for brobygging og mot radikalisering, som skal representere alle norske muslimer, ender opp i denne mølja av en kontrovers, som skaper antipati på tvers av religiøse skillelinjer. Når selv sentrale muslimske medlemsorganisasjoner trekker seg ut og mener rådet går “i feil retning”, så skaper det ikke bare generell skepsis og antipati, men gir vann på mølla til dem som skjærer alle over samme kam, til dem som fremmer tanken om at alle muslimer, fra Afsar via de skamløse jentene, til Malika og Laial som kastet hijaben, er del av den samme “monolittiske blokk” som til syvende og sist skal “undergrave” Norge.
Selvmål
Noe av det som er tristest i denne saken, er hvordan et menneske og individ mister seg selv i et hav av identitetspolitikk og gruppetenkning. Vi kommer aldri til å få vite om Leyla Hasic har tatt til fornuft, og vendt seg vekk fra konspirasjonsteoriene mot jøder og Israel, som nå dras frem i denne saken, og som man nærmest forventer at hun fortsatt har. Vi vil aldri komme til bunns når det gjelder henne, eller saken videre. Stemmen hennes vil nok ikke komme noe særlig frem med det første, vi vil kun se de sporadiske pressemeldingene.
Enda tristere er det at denne flørten med det reaksjonære ikke bare vil gå utover dem selv, men utover alle norske muslimer, som de egentlig skal representere på best mulig måte. En kikk på kommentarer, reaksjoner og sosiale medier, også blant norske muslimer, viser at flesteparten ser dette som et uheldig symbolsignal, selv om det kan “være hyggelig og fair at de dekkede får jobbe”.
Storsamfunnet vil fra nå av forbinde IRN med en (sær)organisasjon som fremmer lite givende krefter. For Norge som mangfoldig land og liberal-demokratisk uenighetsfellesskap er dette høyst uheldig. Og et selvmål for dem dette angår direkte.
