Foto: CGP Grey/CC 2.0
- Misvisende, feil og ubalansert fra HRS - 15.05.2018
- Storhaugs glemte kristne - 07.04.2017
- Ugyldige konklusjoner om Ap-velgere - 29.08.2016
Den korte artikkelen inneholder usedvanlig mange (angivelige) faktaopplysninger som presenterer uten noen lenker eller annen form for kildehenvisning. Noen av opplysningene er plausible (men kunne fortsatt med fordel vært kildebelagt), som når hun refererer andelen muslimer i storbyer som Birmingham og Manchester eller endringene i antall kirker og moskeer i London de siste årene. Andre, som at «Bradford og Leicester er halvparten av barna født av muslimer» er såpass oppsiktsvekkende at man klart burde hatt en lenke til dokumentasjonen.
Andre påstander igjen er såpass vage og spekulative at det er åpenbart behov for å kunne sjekke grunnlag og metodikk: I ingressen skriver hun at «I 2020 anslås det at det vil være flere praktiserende muslimer enn kristne i Storbritannia«, uten noen forklaring på hva som regnes som «praktiserende» i denne sammenhengen. Påstanden utdypes ikke (og nevnes ikke engang) i selve artikkelteksten, derimot kommer det en lignende påstand om at «Dagens demografiske utvikling tilsier at om en generasjon vil tre ganger flere muslimer frekventere moskeer enn kristne vil frekventere kirker» – igjen uten noen forklaring av grunnlag, metodikk, eller hvem som har trukket disse konklusjonene.
Så kommer én av få opplysninger med en kildehenvisning (i form av lenke til den britiske tabloidavisen Daily Express):
Slike variasjoner fra én måling til neste bør tas med en viss klype salt pga feilmarginer og tilfeldige svingninger som kan gjøre at endringen ser større ut enn den egentlig er, men det er ingen tvil om at målingene som Daily Express viser til har vist en klar nedadgående trend i antall kristne over flere tiår.
Derimot begår Storhaug en voldsom underdrivelse av antall britiske kristne når hun i neste setning skriver at:
“Sekulariseringen av den opprinnelige befolkningen er påfallende: I 1983 betraktet 40 prosent briter seg som kristne. I 2014 gjorde 17 prosent det samme.”
Prosentandelene er hentet fra samme Daily Express-artikkel – men den engelske artikkelen gjør det krystallklart at dette er andelen personer som oppgir at de tilhører «Church of England» – altså den anglikanske statskirken.
Ikke bare gjentar avisartikkelen dette flere ganger, men man trekker til og med eksplisitt frem katolikker som én gruppe av kristne som ikke har hatt den samme kraftige nedgangen, og at de fortsatt utgjør 8 prosent av befolkningen.
I tillegg til dette igjen kommer alle de briter som plasserer seg i sekkekategorien «andre kristne» – en kategori som etter hva jeg forstår også inkluderer de dominerende skotske/walisiske/nord-irske folkekirkene, pluss metodister, baptister, ortodokse, pinsevenner, og diverse andre grupperinger. «Andre kristne» utgjorde totalt 17 prosent av befolkningen i 2014 (et tall som har ligget helt stabilt over de siste 30 årene).
Den faktiske andelen av briter som «betraktet seg som kristne» i 2014 (ifølge den samme undersøkelsen som Storhaug bygger på) er altså ca. 42 prosent – godt over det dobbelte av hva Storhaug feilaktig påstår. Dette er fortsatt en vesentlig nedgang fra 80-tallet, da to tredjedeler av befolkningen svarte det samme – men det er voldsom forskjell mellom den reelle utviklingen og Storhaugs påstand om at kristne nå bare utgjør en sjettedel av befolkningen.
(Forøvrig – som det også påpekes uttrykkelig i den samme Daily Express-artikkelen – var det nesten 60 prosent som identifiserte seg som kristne i den nasjonale folketellingen i 2011. En talsmann for kirken siteres også på at denne nyere undersøkelsen har et mindre representativt utvalg – selv om man på den annen side kan argumentere for at de brukte en noe mindre forpliktende spørsmålformulering og at 2014-undersøkelsen derfor gir et riktigere bilde av hvem som er reelt troende.)
Daily Express-artikkelen nevner riktignok ikke totalantallet kristne eller gruppen «andre kristne», men den sier altså uttrykkelig at de 17 prosent kun omfatter anglikanere og at det også fins andre kristne grupper som inngår i totalen. Da er det rimelig besynderlig at en statsstøttet tenketank som har nettopp religion som et av sine kjerneområder, ender opp med å ikke bare basere seg på en britisk tabloidavis heller enn primærkildene, men attpåtil ikke engang klarer å gjengi tabloidavisen korrekt. (Og i tillegg til at man alltid burde kontrollere slike gjengivelser opp mot primærkilden, burde også tallet om kun 17 prosent kristne briter være så oppsiktsvekkende at det burde ringe opptil flere bjeller i HRS-redaksjonen om at dette måtte sjekkes og kontrolleres grundig.)
Storhaugs redaktør Nina Hjerpset-Østlie klaget til NRK denne uken om at Hege Storhaug holdes til en annen standard enn journalister, der hennes feil resulterer i langt mer oppmerksomhet og kritikk. Som jeg sier i samme artikkel, mener jeg selv at etablerte medier ofte slipper altfor billig unna med sine feil – men opplever samtidig at de fleste av HRS’ feil får passere minst like ubemerket. Men det blir jo interessant å se om denne siste feilen blir gjengitt og kritisert annensteds, eller om den også blir forbigått i stillhet.
[Oppdatert. Etter at jeg henvendte meg til HRS og oversendte lenke til denne teksten med mine påpekninger, har man oppdatert Storhaugs artikkel med en kildehenvisning for påstanden om «flere praktiserende muslimer enn kristne innen 2020«. Problemet er bare at kilden – en Telegraph-artikkel fra 2013 – slett ikke sier dette.
Artikkelen baserer seg på folketellingen fra 2011 (altså den som viste langt høyere tall enn 2014-undersøkelsen Storhaug bruker) og fremhever at den kristne befolkningen, og særlig den britiskfødte delen, er sterkt aldrende. Ut fra dette konkluderer man med at det er «fullt mulig» at kristne kan «komme i mindretall i løpet at det neste tiåret» – men dette er altså snakk om å utgjøre under 50% av befolkningen – ikke å være færre enn antall muslimer!
Så påstår lederen for National Secular Society (på litt uklart grunnlag) at det vil bli «flere muslimer enn kirkegjengere» – men han snakker om at dette vil skje om 20 år – altså et tre ganger så langt tidsperspektiv som HRS’ «innen 2020» påstand. Det «åpenbare behov for å kunne sjekke grunnlag og metodikk» bak påstandene, som jeg nevnte over, viste seg altså å være høyst til stede, når kilden viser seg å bestå av konklusjoner som ikke bare er metodisk diskutable, men som står i direkte og uttrykkelig motstrid med HRS’ påstander.
Forøvrig har man ikke gjort noenting med den kategorisk og beviselig uriktige påstanden om at «I 1983 betraktet 40 prosent briter seg som kristne. I 2014 gjorde 17 prosent det samme» – selv om det var dette som egentlig var hovedpoenget i min henvendelse.
Doremus Schafer er et pseudonym. Denne kommentaren ble først publisert på Schafers blogg. Gjengitt i Utrop etter avtale.
