Tvunget inn i et ekteskap

Vi har en modig kvinnelig pakistansk ambassadør i Norge, Mrs Riffat Masood (bildet) . Vår kvinnelige pakistanske ambassadør ble klar over tvangsekteskap-problematikken og utbredelsen i Norge, og hun reagerte umiddelbart med å ta initiativet til å arrangere en konferanse om det. Jeg holdt et innlegg om dette temaet under konferansen.

Mange har i ettertid spurt om jeg kan dele innlegget i form av en kronikk. Her er noe av innlegget mitt:

Vi som er norskpakistanere, kjenner så altfor godt til ukulturen med tvangsekteskap. Muligens sitter vi også med løsningen til å bli kvitt ukulturen. Bruker vi den? Gjør vi noe? Det er våre egne miljøer som har nøkkelen, ikke Bufdir eller IMDi.

Myndighetene har plattformene, men det er vi selv som må ta steget og handle.

Man kan skylde på det offentlige, på samfunn, på lover, men – holdningsarbeidet begynner i miljøene selv. Unge utsettes for ulike former for press. Deres oppvekst mellom to kulturer har mange ytre påvirkningselementer i seg som er ukjente i hjemmet. Det er opp til de voksne foresatte, mor, far og de gamle om å forstå sitt ansvar som foregangsmenn og kvinner for de unge og håpefulle. De eldre må selv snakke mer om og med ungdommen og om ungdomskulturen. De har et ansvar for å hjelpe ved sette seg inn i f eks skolens læreplaner.

De offentlige etatene må våge å banke oftere på dørene hjemme. De har også et ansvar for å skolere seg slik at de kan komme sine verdensborgere bedre i møte. Kultur endrer seg over tid. Det er viktig å finne balansegangen mellom Pakistan og Norge. Noen unge er lært opp til tradisjonell lydighet og respekt uten spørsmål – en autoritær oppdragelse. Hvilke reelle egne valg har de da?

Religionen har et tydelig påbud om å respektere og adlyde foreldre og de eldre. Om ekteskap sier Koranen at man skal velge selv. Kan vi snakke om et reelt valg innenfor autoritære kulturelle rammer? I den autoritære ukulturen blir påbudet om å adlyde sine foreldre brukt som pressmiddel. Da overskygges valgfriheten som religionen faktisk gir til den som skal gå inn i et ekteskap. I prosessen med å modernisere Norge, måtte kvinnene kjempe for posisjoner som vi i dag, 150 år senere, ser på som selvfølgelige.

Foregangskvinnene (og noen menn) vektla folkeopplysningsmøter, med få, enkle nøkkelsaker på dagsordenen. Langsomt men sikkert så man resultater. De små foraene – med de tydelige planene og klare målene, resulterte i banebrytende suksessrike modeller som bl.a. Norske Kvinners Sanitetsforening, stiftet i 1896. Det er vel et av de beste eksemplene landet har på folkeopplysningsmøter som har skapt store endringer for kvinner, barn og dermed hele familier.

Kvinner fra middelklassen gikk foran for å skape de endringene som dagens norske kvinner nyter godt av. Det er kvinnene selv som først og fremst sitter med denne nøkkelen til hele familiens glede, opplysning og framgang. Dette gjelder i grunnen for kvinner overalt i verden, de norsk-pakistanske kvinnene inkludert. De er de som føder, som oftest tilbereder maten. I tradisjonelle autoritetskultur som vår, er det også vi kvinner som oftest har hovedansvaret for barnas oppdragelse.

Min parole er at ved å gi myndighet og selvstendighet til kvinnene, empowerment, så vil det gi kraft og styrke til hele familien!

Vi kvinner må våge å ta debatten inn i miljøene om vår posisjon og rolle i et moderne samfunn. Vi må føre dialogen inn i moskeene som likeverdige koner og døtre til våre menn. Vi må våge å utfordre uten å fordømme familiene, våre familier.

Koranen har et helt kapittel om kvinner, Surah an Nisa. Den som kan tyde skriften, kan selv lese at tidligere hadde kvinnen innenfor Islam en mye mer tydelig og sterk posisjon. Slik mange praktiserer sin kultur i dag, der det vises til den samme Koranen, den samme skriften, forteller oss også at mange muslimske kvinner stadig har en lang vei å gå.

Jeg får ikke sagt det nok, kvinnene må gå foran og kjempe for sin og alle medsøstres naturlige myndighet.

Den største gave en mann kan ha er en kvinne ved sin side som tar ansvar for sin egen utvikling, hun som lar mann og barn blomstre rundt seg gjennom å vise evne og vilje til å bryte med gammel ukultur og tradisjoner, – det som hemmer og ødelegger for utvikling og blooming!

Vi kvinner med pakistansk bakgrunn, kjenner ofte til tilfeller hvor unge har blitt tvunget inn i ekteskap og har et ulykkelig liv. Vi ser barn som vokser opp med foreldre som mangler det elementære i et ekteskap, kjærligheten for hverandre og gleden over å bo sammen med den man helst vil dele ett helt liv med.

Og det påvirker de unge på skolen og i utdanningsarenaene. Vi bør være evig takknemlige for at vi bor i et land hvor alt er tilrettelagt for oss.

Et kort blikk tilbake i historien forteller om mye lidelse og kamp for å komme dit kvinner i Norge er i dag. Og det forteller oss norsk-pakistanske kvinner at også vi må ta stegene i utviklingen av vår egen kultur og for å bekjempe vår egen, interne ukultur!

Empower the women! Gi kvinnen reell styrke og selvråderett!

Jeg vil også takke min “norske” søster, verdensborgeren Hilde Roald – rådgiver i krysskultur og kommunikasjon, for hennes inspirerende, rådgivende og sterke engasjement for et multinasjonalt og inkluderende oppvekst for unge.

Dyktige Ellen A. Høvik fra Plan Norge var en av ildsjelene under konferansen.Her i samtale med Zainab Khan fra England

Buskerud Innvandrerråd arrangerer i samarbeid med bl.a IMDi en konferanse med temaet tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og sosial kontroll. Dette skjer i Drammen i november 2017