- Åpent brev til Hadia Tajik - 18.05.2017
Kjære Hadia Tajik.
Du har nettopp holdt en av de beste 1.mai-talene jeg har hørt i Stavanger. Med en rammefortelling om Anna Gjøstein, en pioner blant arbeiderkvinnene i Stavanger, påpekte du nødvendigheten av å fortsette kampen for likestilling og arbeid for alle. I dette står du i en sterk tradisjon. Du formulerte deg godt på lokal dialekt, med en ekstra intensitet som gjerne følger med når det nærmer seg Stortingsvalg.
Historien om Anna Gjøstein får en ekstra dimensjon når den kommer fra deg, som er muslim og innvandrer. Som Anna er du også en kvinnelig pioner.
Retten til arbeid var ditt hodvedtema. Du illustrerte volumet av arbeidsledigheten med å fortelle at hvis alle arbeidsledige tok hverandre i hendene, ville vi få en rekke fra Stavanger til Lyngdal. Og du sa: Arbeidsfolk skal behandles skikkelig i Norge. Enten de er fra Randaberg eller Romania.
Du har nettopp deltatt på Arbeiderpartiets landsmøte. Der behandlet dere Flyktningkrisen, et av de største temaer i europeisk politikk. Fra Arbeiderpartiets ledelse har det vært forbløffende stille om denne saken. Til tross for at regjeringen vår har talsmenn som snakker om asylsøkere og flyktninger på både krenkende og fiendtlige måter, og som driver en politikk som ikke er preget av solidaritet og fellesskap. Da Erna Solberg i Aftenposten sa at «vi har løst Flyktningkrisen» så satt Arbeiderpartiets ledelse helt stille. Når partimedlemmer på Landsmøtet tok til orde for en mer human flyktningpolitikk og uttrykte stor bekymring for måten asylsøkere blir behandlet på, så argumenterte partiledelsen med at «det er for tidlig å endre det vi er blitt enige med regjeringen om allerede nå». Det ble ingen krav om å endre lovverket som regulerer asylpolitikken, bare en forsiktig anmodning om å endre praksis.
Du nevnte ikke asylsøkerne i din 1. mai-tale. Siden du gjorde arbeid for alle til et hovedpoeng vil jeg fortelle om en liten gruppe kvinner som ikke har denne retten.
Ifølge UDI bor det på norske asylmottak i dag 62 kvinner over 50 år som har fått avslag på sin søknad om asyl, men som ikke kan returneres til hjemlandet. Disse kvinnene mistet retten til å arbeide i 2011. De fleste bor fortsatt på asylmottak, det har de gjort i fra 6 til 17 år. De har 1780 kroner i måneden til livsopphold: Mat, klær, toalettsaker, reiser etc etc.
Undertegnede er psykiater og jobber med asylsøkere. Jeg kjenner noen av disse kvinnene. De har forlatt alt for drømmen om en fri tilværelse. Bakgrunnen deres er forskjellig, men felles er at krigen eller undertrykkelsen var så uutholdelig at de valgte å gi slipp på alt de hadde for en ny framtid. De har vært modige, dristige og sterke. De har gjennomført en ekstremt strabasiøs flukt. Og de er blitt værende på asylmottak. Mange av dem var i jobb før 2011. Arbeidet var for dem som for oss: En mulighet til å være selvforsørget og til å ta ansvar for eget liv.
En traumepsykiater har lite å stille opp med når de helt basale forutsetningene svikter: Når det ikke finnes forutsigbarhet. Når grunnleggende behov for trygghet mangler og mulighet for å ta ansvar for egen livssituasjoner er fjernet. Da er det ikke spesialisthjelp som er det nødvendige tiltaket.
Anna Gjøstein delte ut sko da hun oppfordret kvinnene på Storhaug til å benytte stemmeretten. Du har i din rolle som Arbeiderpartiets nestleder en mulighet til å sørge for at noen av disse kvinnene får det de trenger – ikke for å stemme, men for å komme ut av en ydmykende og uverdig livssituasjon ved å få rett til å arbeide.
Utfordringen er din.
Opprinnelig lagt ut på RIAs blogg. Republisert i Utrop etter avtale.
