Vi har tidligere sett eksempler på at representanter for storsamfunnet overtar en paternalistisk væremåte overfor de som bryter med slike forventninger og praksiser. De finner løsninger på konkrete problemstillinger som ikke nødvendigvis er frigjørende når de unge skal “reddes” fra noe som oppfattes som truende. Derfor er det viktig å forstå de ulike kontekstene til kvinner, og menn, som velger å leve på en annen måte enn forventet av deres moralsk felleskap.
Moralske fellesskap er det sosiale nettverket, eller de menneskene som er viktige for den enkelte. Det er de man speiler seg i, som støtter og viser vei; de man deler verdier og holdninger med, og som korrigerer. Det er de som vurderer hvorvidt man er moralske i holdning og handling, etter de standardene som det moralske fellesskapet til enhver tid forfekter.
Det er for eksempel vårt moralske fellesskap som vurderer og setter standard for om vi tar oss godt nok av våre gamle foreldre, eller kler oss og ter oss slik at vi ikke skiller oss ut på en måte som setter oss utenfor. Det finnes ulike former for sosial kontroll. Det er imidlertid store forskjeller mellom hvordan ulike moralske felleskap vurderer og utøver dette. Den typen kontroll som dagens debatter omfatter når det gjelder unge mennesker med innvandrerforeldre, er definitivt en type sosial kontroll som dagens storsamfunn støtter at de frigjør seg fra. Kanskje nettopp fordi vi selv som samfunn har kjempet for å frigjøre oss fra holdninger og handlinger som begrenser autonomi og individuelle rettigheter.
Mange av de som er født og oppvokst i Norge i generasjoner, kjenner også til kontrollmekanismer og vet hvordan det kjennes når skammen over utradisjonelle og grensesprengende handlinger, som f.eks. det å få barn utenfor ekteskap, overføres fra generasjon til generasjon. Hadde jeg ikke visst hvorfor min mormor bar på en formidabel skam, ville jeg ikke kunnet forstå min egen familie, eller meg selv. I dag ville oldemors handlinger ikke medført skam, verken for henne eller familien, hvis hun ikke hadde vært av pakistansk eller somalisk familie.
Poenget er at kvinner som mormor satt i skammens hull hele livet, til tross for at de ikke hadde gjort noe som helst som deres moralske fellesskap kunne anklage dem for. Men deres mødres handlinger rammet bredt. De ble, slik som også familiene til dagens «skamløse» unge kvinner og mange mindre synlige unge mennesker, rammet av skam påført av det dømmende moralske fellesskapet. Det fellesskapet som heller burde støttet og hjulpet, reflektert og lært, at skammens hull ikke er et sted å bli værende for noen.
Det finnes foreldre til dagens unge med minoritetsbakgrunn, som opplever at de er ganske så alene i sin skam. Ikke fordi deres barn har gjort noe galt i henhold til storsamfunnets normer og verdier, men fordi de velger utradisjonelt når det gjelder familie, venner og resten av det moralske fellesskapet deres familier er del av. Når det voksne barnet tar avstand fra foreldrenes religion, finner seg en kjæreste og ikke engang har tenkt å gifte seg, da lukker både foreldre og mange flere lokket igjen over hull der de sitter en etter en og alene. De kveles sakte om ingen viser dem at skam også kan være en styrkende kraft som kan bidra til at de kommer seg opp og lukker lokket for aldri mer å falle ned.
Forut for skammen kommer imidlertid skyldfølelsen. Foreldre stiller seg spørsmålet: Hva galt har vi gjort som ikke har klart å oppdra vårt barn slik vi skulle? Det moralske fellesskapet sier: Hva galt har de gjort, uten å reflektere over at generasjonskonflikter er normalt, og at kultur ikke reproduseres, men også endres i ulik grad avhengig av mange faktorer. Blant annet er endringene naturlige følger av foreldrenes migrasjon.
Forskjellen mellom generasjonene er at de unge er godt rotfestet i flere moralske fellesskap. Det gjør dem mindre sårbare enn foreldre og besteforeldre, som i større grad er avhengige av f.eks. et norskpakistansk eller norsksomalisk nettverk. Når venner unngår familien av frykt for at det samme kan ramme dem og deres barn, og voksne søsken kutter alle bånd fordi ens barn tar valg som ikke passer inn i det moralske fellesskaps normer og verdier, er det ikke lett å dra seg opp av hullet. Samtidig kan det godt hende at nettopp den som sitter i skammens hull, støtter sitt barn i dets valg, men av frykt for enda flere moralske heftelser, velger å tie. Eller lyve, for det er det mange gjør når spørsmålene kommer om de kjære barna som foreldrene er så stolte av, men som samtidig bringer slik skam.
Når foreldre ikke lenger kan snakke med andre i sitt moralske fellesskap fordi deler av deres skam er synlig, vet de heller ikke at det også er flere i samme situasjon, fordi de andres skam ennå ikke er delt. Men frykten for at den skal lekke ut, gjør livet vanskelig. Familier der foreldre har innvandret, vil kunne oppleve mye som deres moralske fellesskap tar avstand rett og slett fordi de har etablert seg i et nytt og annerledes samfunn. Moralske fellesskap er transnasjonale.
De skamløse kvinner og menn, finnes altså ikke uten at det også finnes noen som er deres motsats. Dette er både menn og kvinner, og kvinners rolle i opprettholdelsen og vedlikeholdet av skam er grovt undervurdert. Det vi som storsamfunn burde bidra til, er at de som eier skammen, får mulighet til å frigjøre seg fra den og den skylden som utløste skammen. De trenger kunnskap, forståelse og støtte til endring, ikke fordømmelse som låser lokket på hullet fast. Bare på den måten kan de unge virkelig bli fri.
Hilsen Torunn Arntsen Sajjad
