Vi har i den siste tid opplevd en «eks-muslimsk» vind blåse over Norge. Den relativt nye organisasjonen Ex-muslims of Norway (registrert den 6. juli 2016) består hovedsakelig av såkalte frafalne, fritenkere, agnostikere og sekulære humanister med bakgrunn fra forskjellige nasjoner. Et av hovedanliggende til organisasjonen er «… å normalisere aksepten av … islamkritikk.»[1] Men hvis en går dem nærmere etter i sømmene, vil man raskt oppdage at det nye fenomenet driver med i stor utstrekning en unyansert islamkritikk. Denne formen for islamkritikk bidrar til å spre enøyde og usaklige oppfattelser av islam som helhet og mistenkeliggjør muslimer som gruppe.
En diskrepans er også å registrere: på den ene siden etterlyser organisasjonen intra-reform og nytenkning, men på den annen side avvises nytolkningstendenser som falskt, eller blir tilsidesatt i all taushet. Dette vitner mer om en islamfiendtlig-modus enn en islamkritisk-modus. For en islamkritiker bør være vel bevandret i det islamske landskapet og åpen for alternative tolkningsmodeller. Samtidig som han/hun er lydhør overfor nyanserte røster istedenfor å forholde seg til reaksjonære og ytterliggående krefter.
Unyansert og forenklet islamkritikk
Mange av eks-muslimene tar sine subjektive og negative erfaringer med en politisert islamversjon i deres respektive hjemland og gjør disse individuelle erfaringene gjeldene og absolutte overalt hvor muslimer ferdes, inkludert Norge. Denne èndimensjonale kritikken er skremmende fordi den fremstiller islam som en homogen og ensartet masse upåvirket av tid og rom. Betraktningsmåter som avviker fra eks-muslimenes fastlåste og rigide forståelser, betrakter de som naive og feilaktige. Dette fører til en forbløffende forakt for annerledesheten. Og dermed skinner det gjennom en reduksjonisme som rett og slett overser alternative perspektiver og tolkninger av islam. Islams komplekse tolkningshistorie – en kontinuerlig forhandling mellom mainstream islamtolkninger og de avvikende, glir lett over i noe simplistisk og overflatisk.
Mange av eks-muslimene tar sine subjektive og negative erfaringer med en politisert islamversjon i deres respektive hjemland og gjør disse individuelle erfaringene gjeldene og absolutte overalt hvor muslimer ferdes, inkludert Norge.
Dynamikk og fleksibilitet i islam
Det er en historisk kjensgjerning at islam aldri har vært en ensartet størrelse, men har alltid vært preget av fleksibilitet. Siden islam karakteriseres av en «uavsluttet prosess», hvor den menneskelige forståelsen av religionens essens er en evig bevegelse, er forståelsen av islam ensbetydende med forståelsen av dens fortolkningshistorie. Det vil si hvis man skal si noe om hva islam kan bety, må man ha kjennskap til hva islam har vært tidligere. Men mange av disse eks-muslimene har ikke situert seg i en bredere historiske kontekst, en historie som er rik på alternative ideer og innfallsvinkler til nytenkning. Derfor mangler de en nøktern forståelse av islam og dens humanistiske potensial. Manglende historiebevissthet glir fort over til intoleranse og dogmatisme.
Sekulær dogmatikk
I deres brennende iver for å beskytte humanismens kjerneverdier fra islams mørke stormvær, virker eks-muslimene mer eller mindre bevisstløse til det faktum at deres oppfatninger selv er kun én av en myriade av perspektiver. De glemmer at deres vurderinger rett og slett ikke er allmenngyldig som et universelt holdepunkt. Et sådant tankemønster oser av en sekulær dogmatikk, ikke så forskjellig fra den religiøse dogmatismen som de tilsynelatende motarbeider. Det virker som om de er tilfreds med «tingenes tilstand» og at islam blir framstilt som primærårsaken til terror og andre undertrykkende praksiser. Slik sett minner denne gruppen oss om konservative muslimske røster so m stritter imot forandringer: begge faller på sin egen urimelighet. Slike sekulær-fundamentalistiske stemmer hemmer marginale reform-orienterte stemmer i muslimske miljøer, med ambisjon om å nytolke de islamske kildeskriftene i dagens realiteter, uten nødvendigvis å foreta et radikalt brudd med kontinuiteten i den islamske tradisjonen.
Angrep på islams essens
Noe av det som eks-muslimer og deres likesinnede ofte bruker for å rettferdiggjøre deres standpunkter, er den reaktive modellen. Et eksempel er kvinnespørsmålet i Koranen: ofte blir kvinneunderkuende praksiser i lokale muslimske miljøer betraktet som en refleks eller en konsekvens av Koranens nedverdigende syn på kvinnens person. Derfor «reagerer» en mot Koranen som «hovedårsak» til kvinneundertrykkelse i tradisjonelle klimaer. Andre eksempler er apostasitanken eller diskriminering av minoriteter. Forholdet mellom tekst samt kontekst, blir grovt forsømt. Koranens påbud om å lese den som tekstuell enhet, å være bevisst over metaforiske passasjer samt lignelser, og lese passasjene etter beste mening, blir også i stor utstrekning neglisjert. Dermed banes det veien for en essensialisme som anser Koranen sammensatt av et uforanderlig innhold, en dehumaniserende essens.
Humanistiske islamtolkninger
En slik essensialistisk tolkning neglisjerer alternative tolkninger der dehumaniserende tolkninger, ikke betraktes som en del av islams essens, men som et resultat av den rådende sosiale og politiske tiden og konteksten tekstene ble tolket i. For reforminnstilte grupper og mennesker er det ekstremt viktig å forkaste noen av forgjengernes feiltagelser og skjeve oppfatninger av religiøst-teologisk art, sammensveiset med politiske maktstrukturer, og videre fostre miljøer hvor nytenkende og frimodige muslimer kan på egne premisser beskjeftige seg med deres egen tradisjon på kreativt, kritisk og uhemmet vis.
Opplyst islamkritikk
For å spille en konstruktiv rolle i den offentlige islamkritiske samtale, fordres det av organisasjonens medlemmer en mentalitetsendring: fra å anse sitt ståsted som optimalt og med universell gyldighet til å anerkjenne det brede spekteret av perspektiver og innfallsvinkler som kjennetegner islams evolusjon. Hvis ikke organisasjonen Ex-Muslims of Norway begynner å se det store mangfoldet av tolkninger og reformarbeid som eksisterer i islams klassiske og moderne teologisk-filosofiske tradisjon, og slutter å skjære alt som har med islam og muslimer å gjøre over en kam, vil organisasjonen fortsette å diskvalifisere seg som en positiv bidragsyter til saklig og konstruktiv islamkritikk i Norge. Er den primære hensikt å være i dialog med andre reforminnstilte muslimer for å generere en ny islamsk bevissthet tuftet på menneskets iboende verd, personlig frihet, rett og velferd, forutsettes det imidlertid en velvillighet i forståelsen av andres meninger. Denne velvilligheten synes i ytterst liten utstrekning å være tilstede i deres tilnærminger.
Løsningen på å imøtegå dogmatisme, i religiøse vel så mye som i sekulære utgaver, innebærer imidlertid å insistere på nødvendigheten av å opprettholde en demokratisk kritisk praksis. En praksis preget av gjensidig respekt og åpenhet i kampen for å åpne nye emansipatoriske fortolkningsperspektiver og kreative løsningsmodeller i takt med aktuelle vilkår.
