Foto: Faiz Alam
- Ulv i fåreklær - 08.08.2017
Jeg er imam i den norske Ahmadiyya-menigheten, og vi har helt siden etableringen på 1890-tallet lagt tydelig vekt på at Koranen er overordnet haith-litteraturen. Det er dette standpunktet som gjør det mulig for både norske, humanistiske muslimer, og ahmadiyyamuslimer, å ta avstand fra straff for frafall og blasfemi.
I forrige helg meldte flere norske medier at «europeiske muslimer samles på sommerleir mot ekstremisme». Sommerleiren var arrangert av Minhaj-ul-Quran på Quality Hotel i Sarpsborg. Nestleder i Minhaj Ungdom, Muhammed Yasin Adil, beskrev arrangementet som «intensiv helgeleir mot ekstremisme og radikalisering». For nordmenn flest virker dette som et viktig initiativ. Problemet er bare at grunnleggeren av Minhaj-ul-Quran, islamisten Tahir-ul-Qadri, var invitert på som hovedtaler. En mann som definitivt ikke deler ahmadiyyamuslimers og norske, humanistiske muslimers humane verdisyn.
«Den som begår blasfemi – muslim eller ikke-muslim, mann eller kvinne, jøder, kristne, hinduer – uansett hvem av dem som begår blasfemi skal straffes med døden. (..) Muslim, jøde, kristen, vantro, mann eller kvinne vil bli henrettet som en hund!»
Minhaj-ul-Qurans grunnlegger Tahir Ul-Qadri skryter av å ha stått bak Pakistans umenneskelige blasfemilov når han ikke taler til et vestlig publikum. I Pakistan forfekter Qadri helt åpent at «den som begår blasfemi – muslim eller ikke-muslim, mann eller kvinne, jøder, kristne, hinduer – uansett hvem av dem som begår blasfemi skal straffes med døden. (..) Muslim, jøde, kristen, vantro, mann eller kvinne vil bli henrettet som en hund!»
I tillegg ønsker han at selv blasfemikere som angrer på sine ytringer skal myrdes. Foran et vestlig publikum derimot nekter han for å ha noe å gjøre med blasfemiloven, samtidig som han også hevder at den ikke gjelder for ikke-muslimer.
Det sies at Tahir Ul-Qadri har moderert seg den siste tiden. Likevel, det er fortsatt et faktum at han er for statlige henrettelser av blasfemikere, og han støtter fortsatt blasfemilovens anti-ahmadiyyabestemmelser som kriminaliserer ahmadiyyamuslimenes ytrings- og trosfrihet. Et grotesk eksempel på dette er arrestasjonen av åttien-årige Abdul Shakoor i 2015. Shakoor ble ikke bare tiltalt etter Pakistans blasfemilovgivning men også landets antiterrorlovgivning fordi han solgte Koranen og ahmadiyyalitteratur til ahmadiyyamuslimer. Han ble dømt til åtte års fengsel i 2016. Dette er den logiske konsekvensen av intoleransen til muslimer som Tahir Ul-Qadri.
Bevegelsen hans har også trykt svært hatske brosjyrer, ikke bare mot ahmadiyyamuslimer, men selv mot de som kun ønsker å sympatisere med oss. De som ønsker å stå opp for ahmadiyyamuslimer loves en snarlig død, og evige pinsler i helvete. Da Mashal Khan ble myrdet av sine medstudenter, etter anklager om å ha fremmet Ahmadiyya-retningens budskap på Facebook, så var det ingen som grep inn for å redde ham. Minhaj-ul-Quran og andres skremselspropaganda kan være en viktig årsak til mange muslimers unnfallenhet. På grunn av sitt syn på terror blir Minhaj-bevegelsen likevel oppfattet som «moderat». Men på en annen side er det heller ingen tvil om at bevegelsens forsvar av blasfemilover, og iveren etter å erklære ahmadiyyamuslimer som ikke-muslimer, gjør at denne også er en del av problemet.
Minhaj-ul-Qurans og liknende menigheters islam høres ikke ut som «fredens religion» i det hele tatt i mine, norske ører. Ifølge en undersøkelse er 48 prosent av muslimene imot straff for blasfemi, mot 41 prosent som er for. En annen undersøkelse viste at et flertall på 68 prosent er «helt enig» i påstanden at «det er bra at domstolene i Norge ikke er religiøse». Og et flertall på 57 prosent er «helt uenig» i påstanden om at lovene i Norge «bør tilpasses Koranen og Sharia». Verdisynet til et flertall av den muslimske befolkningen er derfor i tråd med verdisynet til de som ønsker seg en «norsk islam» – og Ahmadiyya-menigheten.
Dette er et godt utgangspunkt for en bredere dialog mellom alle gode krefter som har respekt for menneskerettighetene. Samarbeid mellom de gode kreftene, som også finnes blant Minhaj-ul-Qurans medlemmer, er viktigere enn noen gang, fordi et slikt samarbeid kan forhindre reaksjonære strømninger å vinne terreng her i landet. Utvilsomt er kampen mot islamisme også en kamp mot sekterisme.
I tillegg, kampen mot radikalisme krever en teologisk kamp. Muslimer må blant annet erkjenne at de ikke har monopol på hverken frelse eller sannheten. Hazrat Mirza Tahir Ahmad, vår tidligere åndelige overhode, skrev følgende:
«Jeg tror for eksempel at dersom en religion skal ha noe verdifullt å bidra med for å skape fred i verden, så er det helt nødvendig at denne religionen bærer i seg et potensiale for å forene hele menneskeheten. Det vil si at den må akseptere at religionen i seg selv er universell på den måten at alle mennesker, uansett farge, rase eller geografisk tilhørighet, er skapt av den samme Skaper. Derfor har alle like stor rett til å motta guddommelig veiledning, dersom da menneskeheten i det hele tatt mottar slik veiledning. Dette synet river grunnlaget bort under den oppfatningen at én spesiell religion skulle ha monopol på sannheten.» (Islams svar på vår tids spørsmål, s. 16)
Kampen mot vold og terror i islams navn blir vanskelig, om ikke umulig, uten denne erkjennelsen.
