Helt siden Pakistan ble til den 14. august 1947 har landet hatt store problemer med å ha en stabil styreform. Det har også vært flere militærkupp.
Statsminister Nawaz Sharif ble diskvalifisert av domstolene i juli som følge av Panama-skandalen. Opposisjonen krevde lenge at han måtte gi sin fratreden, noe han nektet, men måtte gå likevel. Det var en historisk hendelse, noe som bevitner at demokratiet faktisk eksisterer.
I etterkant har det vært noen demonstrasjoner mot diskvalifiseringen av statsministeren. Demonstrantene blokkerte veiene, noe som har ført til trafikkproblemer. Folk har hatt store vanskeligheter med å komme seg til jobb og i noen tilfeller har også folk blitt hindret fra å gå til sykehus og måtte ta lange omveier.
Hva slags frihet har folk å feire under slike omstendigheter spør jeg?
Det pakistanske folket har lidd under flere korrupte regjeringer og militærkupp. Det blir stadig vanskeligere for vanlige folk i Pakistan å føre et normalt liv. Strømbruddene har aldri tatt slutt til tross for at statsministeren gjentatte ganger har lovet folket å løse dette problemet. Taliban har slått sine røtter i Pakistan selv om flere ekstremister har blitt arrestert og drept av militæret. Terrorangrepene fortsetter som før og den siste skjedde i byen Lahore så sent som i slutten av juli i år.
I storbyen Karachi blir stadig uskyldige folk drept og ranet og folk føler seg utrygge. Byen drukner i søppel hver gang monsunregnet kommer.
Stadig flere ressurssterke og unge folk migrerer til utlandet. De ser ingen fremtid i Pakistan.
Det eneste håpet Pakistan har nå er om det pakistanske folket som er delt opp i ulike klasser, kaster og ulike religiøse retninger samler seg slik at det kan oppnå en varig endring som starter innenfra og fra grasrotnivået. Bare slik kan de bli kvitt for godt de korrupte lederne som har styrt landet helt fra starten av.
