Foto: flickr.com
- Vi har noe å lære av menneskene på asylmottaket - 30.03.2019
- Et lite skritt i riktig retning - 03.01.2018
Du havner etter hvert i Norge, der du blir plassert på et transittmottak med 200 andre ungdommer i
samme situasjon. Altfor få ansatte til å ta vare på alle. Du sliter med vonde minner, traumer og
mareritt. Ser mange rundt deg som har det enda verre. Du holder ut de månedene, selv om tiden går sakte. Veldig sakte.
Du blir sendt videre til et annet mottak. Ting ser bedre ut. Litt færre ungdommer, litt flere ansatte.
Du begynner å lære norsk og få venner. Møter mange snille mennesker. Blir med på fotballaget. Du
trives og har det for første gang på lenge ganske bra.
Men mottaket legges ned og du må flytte til et nytt mottak et helt annet sted. Ny skole, nye venner.
Det krever mye, men du har gjort det før. Er tilpasningsdyktig. Klarer deg. Men det skjer igjen. Og
igjen.
Det skjer for femte gang, og nå er det for vanskelig. Du holder deg mest inne på rommet. Det er verst om kvelden og om natta – da kommer de vonde tankene og du sliter med å sove. Du blir mer og mer deprimert. Blir sint og skyver folk fra deg.
Så kommer et brev fra UDI. I brevet står det at du har fått midlertidig oppholdstillatelse, og at du skal returneres til Kabul om 6 måneder. På 18-årsdagen din. Men du har jo aldri vært i Kabul, tenker du. Kjenner ingen der. Har sett på nyhetene. Hørt historiene. Du får panikk. Klarer ikke å være på
mottaket lenger. Er for redd. Redd for å bli hentet av politiet. Livredd.
Du har hørt at andre har fått opphold i Frankrike. At det skal være lettere der. Du pakker sekken din
og rømmer. En ny flukt. Du har gjort det før, og er flink til å klare deg. Kommer deg etter hvert til
Paris, og der lever du nå på gata sammen med flere andre i samme situasjon. Du holder kontakten
med noen av vennene dine i Norge. Du forteller dem at du savner dem, at du savner Norge og at du
savner skolen. At du likte Norge. Men du kan ikke reise tilbake til Afghanistan. Du sier du heller vil dø på gata i Paris enn å bli sendt tilbake.
Du er sliten nå. Legger deg for å sove på en pappkartong på gata med et skittent teppe du brer over
deg. Du er sulten. Du er kald. Du er redd.
Dette er dessverre historien til mange ungdommer som har flyktet til Norge alene. Den viser at
måten vi behandler enslige mindreårige asylsøkere 15-18 år på i Norge ikke er god nok. Disse 15-, 16- og 17-åringene hører hjemme under barnevernets omsorg, der det er større krav til kvalitet,
bemanning og kompetanse. Ikke under UDIs omsorg, slik det er i dag. Den viser konsekvensene av
midlertidig opphold – en praksis som fører til at ungdom blir syke og som tvinger flere til å rømme fra mottaket og Norge for å bli gateliggere i andre europeiske land.
913 enslige mindreårige har fått en slik oppholdstillatelse siden ordningen ble innført i 2009. Av disse har 414 av ungdommene forsvunnet. Nå i høst fyller 130 av dem 18 år, og Ifølge Politiets
utlendingsenhet har 90 prosent av afghanerne som fylte 18 år i oktober forsvunnet fra mottak.
Det ble nylig flertall i Stortinget for at enslige asylsøkere som etter 1. oktober 2016 er vedtatt returnert til såkalt internflukt, skal få saken vurdert på nytt, der «sårbarhetskriterier» skal vektes
sterkere. Ingen av disse skal sendes tilbake så lenge sakene er til behandling.
Stortinget har dermed tatt et lite skritt i retning av en mer human politikk overfor denne gruppen
sårbare barn. Hva dette vil si i praksis, gjenstår imidlertid å se. Mange av ungdommene har som
nevnt rømt fra mottaket og Norge. Tør disse nå å komme tilbake?
Regjeringen fjernet rimelighetsvilkåret i 2016 med støtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, i strid
med folkeretten. Norge er det eneste landet i Europa som har fjernet dette vilkåret, som betyr at vi
ikke trenger å vurdere om det er rimelig å sende mennesker tilbake til internflukt.
Vi fører allerede en streng asylpolitikk, kanskje den strengeste i Europa. Før vi kan si at den også er
human og rettferdig, må derfor dette vilkåret gjeninnføres.
