Foto: Flickr
Da jeg kom til Norge var jeg opptatt av at mine barnebarn skulle begynne på skolen så fort som mulig. Men snart fikk jeg vite barna skulle vente helt til de var sju.
– Hva? tenkte jeg, hvordan er dette mulig i et så avansert og moderne land? Der hvor jeg kommer fra, begynner barna på skole når de er fem. Allerede i barnehagen er de i gang med litt lesing, skriving og regning.
– Jo, sa de jeg snakket med, men det du sier gjelder kun de barna som faktisk har foreldre som kan betale for utdannelsen. Her i Norge har alle rett til utdannelse, uansett.
Jeg ble stum, sjokkert – var det mulig at en rådgiver her i Norge i fullt alvor mente at jeg ikke kunne studere?
– Ja, det er sant, sa jeg. Jeg kunne bare slå fast at landet er meget fremskredent og ivaretar like rettigheter for alle.
Dette skjedde for femten år siden. I dag begynner barna på skolen når de er seks, og det snakkes om at barna må starte opplæringen enda tidligere, så landet fortsetter å gjøre framskritt!
Men det jeg egentlig vil drøfte i dag, er hva som skjer med de middelaldrende, eller de som er eldre, som jeg. Kjære leser, du kommer ikke til å tro dine egne øyne når du leser min historie! Etter at jeg hadde gått gjennom de 700 timene norskundervisning som man hadde rett til på den tiden, begynte jeg å forberede meg til den berømte Bergens-testen for norsk på høyere nivå, som jeg ennå i dag mener er den eneste virkelig døren til full likestilling for innvandrere.
Arbeidskontoret tilbød meg i mellomtiden et AMO-kurs for innvandrere som ville raskt ut i arbeid eller utdanning. Kurset var riktig godt, med matte, språk, samfunnskunnskap og så videre. Hver fredag hadde vi tester om språk og samfunn, et ordentlig tøft opplegg, men greit.
Etter noen uker på kurset skulle hver og en av oss snakke med spesielle rådgivere som skulle orientere oss hvilke muligheter vi hadde i Norge. Jeg glemmer aldri den dagen turen kom til meg! Her opplevde jeg for aller første gang et annet av Norges mange ansikter. Rådgiveren stilte meg en hel del spørsmål, og jeg forklarte at jeg hadde studert sosiologi i hjemlandet og hadde lyst til å gå på universitetet.
– Hvor gammel er du? spurte rådgiveren. På den tiden var jeg 43, og jeg oppga min virkelige alder, selvfølgelig. Hun så på meg, og jeg kommer aldri til å glemme det hun sa.
– Alfredo, du kan ikke tenke på å studere, du er for gammel!
Jeg ble stum, sjokkert – var det mulig at en rådgiver her i Norge i fullt alvor mente at en gammel, ikke gammel, men middelaldrende; en stolt, middelaldrende mann som jeg, ikke kunne studere på grunn av min alder? Jeg så på henne, og jeg fikk fremdeles ikke fram et ord.
– Alfredo, fortsatte hun, du er for gammel, du må tenke på å finne deg en jobb snart. Du kaster bort tiden med å studere, du har ikke mye tid. Studier er dyrt, et cetera, et cetera.
Etter denne samtalen fikk jeg et ganske pessimistisk syn på min situasjon i Norge. Kanskje rådgiveren hadde rett, tenkte jeg. Den dagen forsto, eller følte jeg, at jeg var gammel. Kanskje burde jeg faktisk finne meg en jobb fortere enn svint? Jeg snakket med familien, og alle mine nærmeste var også i sjokk, for de visste hvem jeg var.
Men etter noen dager bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle gi meg, jeg skulle ikke gjøre som jeg ble anbefalt.
Jeg sa til meg selv: – Jeg skal studere! Men innerst inne visste jeg at tvilen hadde sneket seg inn, noe som ble klart da jeg bestemte meg for et kort løp på sosionomstudiet, istedet for et langvarig universitetstudium. Etter to år som sosionomstudent, angret jeg til slutt likevel, og klarte å komme meg over på universitetet. Det var jo det jeg egentlig ville!
På UiO fikk jeg endelig treffe folk som tenkte som meg. Der fant jeg folk som inviterte meg til å samarbeide om å lage et spanskspråklig tidsskrift. Resultatet ble La Ventana, rettet mot spansktalende i Norge. Og her samlet også en del av de kreftene seg som sammen konkretiserte planene om å lage den første flerkulturelle papiravis i Norge: Utrop.
