Vi er enige med riksadvokaten i at det skal være samme beviskrav i denne som i andre saker, men terskelen er etter vårt syn lagt langt høyere enn det vi er vant med fra andre straffesaker. Selv en sak fra Sverige illustrerer dette ved at Högsta domstolen 15.10.98 dømte tre dørvakter hvor de tok livet av en person; dødsårsaken var tyngden fra dørvaktene som immobiliserte brystkurven til fornærmede.
Det samme som i Obiorsaken. I Sverige ble konklusjonen at dørvaktene burde ha regnet med at avdøde kunne få pusteproblemer, og at avdødes kamp må ses på bakgrunn av den dødsangst han må ha følt. Men i Norge spaserer polititjenestemennene fri fra strafferettslig ansvar.
Vi mener kravene til aktsomhet må stilles strengere overfor politifolk enn andre, blant annet ut fra deres erfaring og rolle. Det forhold at politi har lovlig adgang til å utøve makt tilsier at de i sin maktutøvelse bør utvise en særlig varsomhet. Riksadvokaten har inntatt motsatt innstilling; de mener politifolkene ikke kunne ha forstått farene forbundet med den enorme maktanvendelsen. En skulle tro tjenestemenn ikke eide sunn fornuft.
Ved vurderingen av bevis, og om tiltale skal tas ut, vil det alltid inngå ulike elementer av skjønn. Det kan her vises til at riksadvokaten selv i Åsane-saken begrunnet sin anke slik: ”I en så alvorlig sak som denne har påtalemyndigheten et særlig ansvar for å benytte den adgangen loven gir til å søke å få saken ytterligere belyst gjennom ny prøving i lagmannsretten”.
Behovet for rettslig prøvelse av særlig alvorlige saker er altså et moment i det totale påtaleskjønn som også riksadvokaten selv anerkjenner, men et skjønn som de i Obiorasaken selektivt ser bort fra. Klart det må settes spørsmålstegn ved dette, og om hvorfor saken ikke skal få en full offentlig prøvelse i en uavhengig domstol.
I en svært vanskelig påtaleavgjørelse i Danmark uttalte den danske riksadvokaten forbilledlig; ”Det er ikke tale om, at statsadvokatens afgjørelse var hvid, og min er sort. Der er tale om næsten ens nauancer af grå i en meget kompliceret sag, som det nu er op til domstolene at afgøre” (10.05.07). Vår riksadvokats konkusjon i Obiorasaken er alt annet enn forbilledlig; – men sikkert helt hvit sett med politiøyne!
