I kjølevannet av terrorismen, Utøya 22.juli 2011, New York and Washington 11. september 2001, London 2005, Christchurch 15.mars 2019, og nå de siste episodene i USA og i Bærum, spirer det frem mange kompliserte spørsmål. Hva er det som driver mennesker til å begå terror? Hvordan er det i det hele tatt mulig å rettferdiggjøre slik destruktiv atferd? Hvilken rolle spiller ideologier? Er det mulig å identifisere spesielle personlighetstrekk hos terrorister? Spørsmålene er mange, og noen av dem forblir ubesvarte.
Et realistisk utgangspunkt er at vi helst bør unngå å henfalle til overforenklede tilnærminger til terrorismen, som ikke yter dens kompleksitet rettferdighet. Det er av vesentlig verdi å være bevisst på at terrorisme og voldelig ekstremisme er et komplekst politisk, ideologisk og økonomisk fenomen, som har viktige psykologiske aspekter. Den psykologiske dimensjonen av terrorisme og voldelig ekstremisme rommer ideen om «de totalt andre», som påvirker vår måte å tenke og handle på. Dog ikke isolert sett, snarere i et bredt spekter av samfunnsforhold – nasjonalt så vel som globalt.
Mangefasettert fenomen
Terrorisme er et mangefasettert fenomen. Enhver terrorist er farget av en bestemt kultur og dens historie. Bortsett fra historiske dimensjoner, finnes det å en rekke sosiologiske, økonomiske, politiske, religiøse og psykologiske faktorer, som flyter over i hverandre. En feiltagelse som vi bør komme til livs, er tanken om at terrorister lider av en alvorlig psykopatologi. Det er rikelig med evidens fra klinisk psykologi som avkrefter denne hypotesen. (Psykiateren Jerrold M. Post sin bok The Mind of the Terrorist, 2008, er nyttig kilde i den henseende).
Vi bør unngå å overforenklede vår tilnærming til terrorismen
Terrorister drives, i motsetning til det ovennevnte perspektiv, av psykologiske elementer, til å begå grusomme og graverende voldshandlinger. Disse kommer til uttrykk i, verdensbilder og språk. Tenkningen er ofte svart-hvitt (enten-eller), «oss mot dem», hvor det egne dannes ved å nedkjempe «de totalt andre». Sistnevnte betraktes som årsaken til alt ondt og nedbrytende for en nasjon, eller en inn-gruppe. Det finnes med andre ord ingen gråtoner i den slags binære tankemønstre.
Fellestrekk – splitting og eksternalisering
Dog er det mulig å identifisere noen likhetstrekk mellom terrorister, religiøse vel så mye som høyreekstreme: en generalisert konklusjon er at terrorister i stor utstrekning er mislykkede mennesker – sosialt, samt utdannelses- og yrkesmessig. Dette er snakk om aggressive mennesker, som lengter etter spenning og stimuli. Et annet fellestrekk er at deres personligheter drives av psykologiske mekanismer som splittingog eksternalisering. I korte trekk, splitting innebærer at en persons positive og negative aspekter ikke utvikles til en integrert helhet, men forblir underutviklet. Dette medfører blant annet til en forstyrret selvoppfatning som gir negative utslag i en idealiserende selvprosess, hvor den sårede personligheten projiserer og eksternaliserer sitt hat og sinne, sin frustrasjon og elendighet på «de andre». Altså, det er ikke snakk om «oss», men «de andre» som er roten til våre problemer.
Meningsbehov som fundamentalt
Mennesker har en trang, eller snarere en hang, til å søke mening i en sårbar og truet tilværelse. Den østeriske psykologen og Holocaust-overlever, Victor Frank, hevdet at menneskets vilje til mening er et fundamentalt behov. Det er viktig å være oppmerksom på at religiøse eller sekulære ideologier, bærer i seg et meningssystem som dekker det basale behov for tilhørighet og blant annet bidrar til å finne strategier i møte med de utfordringene livets grunnvilkår byr på. Eksistensielt sett besitter ideologier, livssyn eller religioner en psykologisk tiltrekningskraft fordi de både kan løfte og forsterke menneskets evne til å opprettholde identiteten. Altså en følelse av å være til; å tilhøre en større meningsladet helhet. Denne følelsen av mening bidrar til å danne et psykologisk forsvarsverk som holder den truende sårbarheten på avstand.
Kulturell konstruksjon og psykologisk konstruksjon
Det er især to viktige dimensjoner som kan kaste lys over våre tilbøyeligheter til destruktiv atferd: (1) den kulturelle konstruksjonen av verdensbildeog (2) den psykologiske konstruksjonen av «de andre»:
Menneskets verdensbilde fungerer som en mektig stimulans til å skape en felles inngruppe-identitet og lojalitet. Med denne inngruppe-og-utgruppe-mentaliteten, tar det ikke lang tid før det bygges opp irrasjonell frykt for, og aversjon mot, «de andre», som skaper vekstvilkår for fremmedfrykt. Verdensbildet er med andre ord preget av det konspirasjonsteoretiske.
Den psykologiske konstruksjonen av «de andre» har å gjøre med «oss versus dem-tenkning». Gjennom dehumaniserende retorikk, metaforer og mentale assosiasjoner av en utgruppe (utgruppen som skadedyr i menneskelig skikkelse), produseres det inntrykk som appellerer sterkt til menneskets følelser. Disse vekker blant annet følelser av fremmedfrykt, aversjon og fiendtlighet (jf. Nazistenes psykologiske fremstilling av jøder, eller hvordan tutsier i Rwanda fremstilte hutuer, eller hvordan Trump fremstillinger migranter og/eller flyktninger).
En annen vesentlig type psykologisk fremstilling av «de andre», er ideen om «the-just-world-phenomenon». Med andre ord, vår tendens til å tillegge ofrene skyld. Dette er en forestilling om at mennesker lever i en rettferdig verden; «de andre» får det som fortjent.
Slike konstruksjoner er det all grunn til å ta på alvor da de bidrar til å bryte hemningene som ligger i menneskets empati. Uavhengig av fremmedfiendtlig retorikk, uansett dens former og uttrykksformer, påvirkes et helt samfunn av slike samfunnssplittende holdninger. Hvilke mekanismer og prosesser som ligger bak terrorist-mentaliteten, er et komplekst spørsmål. Dog er det et faktum at det samfunnet hvor fremmedfiendtlighet florerer, vil preges av opprivende konflikter og mistillit istedenfor gjensidig anerkjennelse, tillit og harmoni.
Fokus på terrorismens psykologi
Problemet koker nødvendigvis ikke ned til det individualpsykologiske, men snarere til det strukturelle somden sårede personligheten er en del av, og får næring av. Det er av vesentlig verdi å rette søkelyset mot terrorismens psykologi, for på den måten å kunne utfordre en kortsiktig og overflatisk politikk med simple løsningsmodeller. Dog bekjemper man ikke fremmedhat kun gjennom institusjonelle midler. Det er snarere et felles normativt ansvar, som ligger på alle samfunnsborgere: å ikke være taus overfor retorikk og verdensbilder preget av irrasjonell frykt mot minoriteter, å ta til motmæle mot kulturell rasisme og dehumanisering som krenker menneskeverd.
Allmennmenneskelig innsats
Som menneskets historie bevitner, har kampen mot strukturell rasisme og diskriminering skapt vekstvilkår for å danne allianser på tvers av menneskets skillelinjer, religiøse, etniske, kulturelle, sosiale og politiske. En slik allmennmenneskelig innsats for å bekjempe vår tids dehumaniserende tendenser i religiøse eller sekulære utgaver, er også mulig – og simpelthen en dyd av nødvendighet.
