- Fluktens ansiktsløse kropper - 17.09.2019
I 1975 sa den amerikanske journalisten og forfatteren Tom Wolfe: «Today, what most put your foot in the door of heaven is giving to art.» Førti fire år seinere, i 2019, virker denne troen fortsatt såpass levende at en talentfull billedkunstner som Hilde Honerud kan presentere sitt arbeid som et humanistisk forsøk på å skape empati for de svake og marginaliserte. Og i dette får du til og med får anledning til å gi direkte til et veldedig formål.
Vekk fra ansiktsfokuset
Heldigvis er kunst ikke et ingeniørfag, hvor å lykkes er å oppnå et forhåndsbestemt mål. Utstillingen It is a light which objectifies everything and confirms nothing (part two) vises ved Buskerud Kunstsenter fram til den 22. september. Og ja, den bidrar kanskje «til å skape en større nærhet til flyktningene», som man kan lese at Honerud ønsker. Men medlidenhet er ikke det som gjør at denne utstillingen i sin helhet kan regnes som et betydelig kunstverk. Det er heller det at Honerud, til tross for sine gode intensjoner, kaster lys på den andre siden av den sosiale skillelinjen vi drar hver gang vi tar en selfie, bruker Skype, eller oppgir et portrett av oss selv til de mange organisasjonene vi tilhører.
Mens vi til daglig poserer som kroppsløse ansikter, fremstiller Honerud flyktninger som ansiktsløse kropper. På denne måten skisserer hun en motsetning mellom mennesker i bevegelse som er innesperret og immobile mennesker som er frie. En motsetning mellom mennesker som støter på grense etter grense, og mennesker som neppe kjenner en annen grense enn den som hindrer dem i å være rene sinn, nemlig deres kropp.
En ny definisjon av mennesket
I den grad mennesker er vesener som har et ansikt og står oppreiste, kan det sies at Honerud, langt fra å avskaffe avstanden som ligger mellom oss og flyktningene, umenneskeliggjør de flyktningene. Men det kan også være at Honerud, med sine bilder, foreslår en annen definisjon av hva et menneske er, en definisjon der det å være et menneske er det å ha en viss kropp, det vil si det å ha visse hender og visse føtter, visse armer og visse bein, visse mager og visse rygger, og selvfølgelig pelsløs og fjærløs hud. Med andre ord, kan det være at Honerud rehabiliterer den menneskelige kroppen som menneskelig i stedet for å konsentrere menneskeligheten over et ansikt. Et ansikt som i andres fremstillinger ofte ber om empati ved å uttrykke smerte, sorg, savn, lengsel, fortvilelse, forvirring, utslitthet, angst eller panikk.
Kanskje er det slik at uvanlige utstillinger må presenteres på en gjenkjennelig og trygg måte for at vi som ser dem skal tørre å komme.
Av alle de menneskene Honerud viser i sin utstilling, kan bare én av dem, med sikkerhet, identifiseres som en kvinne; en kvinne som står stille. Hun har sjøen opp til midjen og ser mot horisonten. I det vuggende vannet er hennes gjenspeiling fortsatt i bevegelse, og hennes snøhvite arm er fortsatt brun. Hun projiserer sine drømmer om det fjerne, og i det man ikke ser, kan man kjenne et ansikt som utformer seg på en kropp. En kropp som allerede fremstår som bare halvparten av seg selv.
Det er lett å forestille seg at det ikke er første gangen denne kvinnen drømmer om fjerne steder som bare menn får lov og oppfordres til å besøke. Hun viser passiviteten som patriarkalske kulturer forventer av kvinner. Men sosialt sett plasserer det hemmede livet forbeholdt hennes kjønn henne nærmere Vesten enn hennes far, brødre, ektemann og sønner. Bildet av henne er det første man ser når man kommer inn i Buskerud Kunstsenter, noe som også betyr det nærmeste utgangen av den prekære tilværelsen utstillingen er et ekko av.
Konvensjonen om ansiktet utfordres
I It is a light which objectifies everything and confirms nothing (part two)hever Honerud fotografi til en form for tanke. Og det hun tenker er ikke menneskehetens grense, men heller den sentrale plassen som ansiktet har i et upersonlig dominanssystem basert på betinget frihet, der andre kroppsdeler tas i bruk som motstandspunkt.
Kampen for verdighet i en flyktningleir
De humanistiske intensjonene som Honeruds bilder presenteres som, maskerer denne motstanden. Men heldigvis er lyset som disse intensjonene kaster på hennes bilder ikke det lyset hennes bilder selv er laget av. Heldigvis er hennes bilder ikke objektiverte ord. De er mer et møte mellom en fotografisk idé, idéen om at bevegelsen visker bort ansikter, og en sosial situasjon. Resultatet blir at vi får oppleve kampen for verdighet i en flyktningleir i Hellas.
Fotografen bryter med en sosial norm
Når man ser på et stående menneske, er det å flytte blikket fra ansiktet til kroppen det å flytte blikket nedover. I en kultur som verdsetter det åndelige mer enn det kroppslige, er det å flytte blikket fra ansiktet til kroppen også det å flytte blikket fra et sentrum til utkanter. I en slik kultur er det å dra ut og ned for å fotografere ansiktsløse kropper, i stedet for grimaserende ansikter, å bryte med en sosial norm.
Se bildene – dropp beskrivelsen av dem!
Dessverre, kan ord, med sine meninger, dekke bilder så godt at denne overtredelsen kan forbli helt ubemerket. Bilder er underordnet ord som kropper er underordnet ansikter. Som billedkunstner har Honerud tydeligvis frigjort seg selv fra ansikter.
En kunstner bør dog være en frelser, snarere enn noen som lar noe så uforutsigbart som en kropp bli autonom. Derfor, for å se hennes bilder, i stedet for det som sies om dem, bør man kanskje gjøre seg selv døv og analfabet, selv om det kan bety å miste ansikt.
