- Hvithetens tause makt - 20.09.2019
Ronald Mayora Synnes
Sandra Fylkenes
I etterkant av terrorforsøket i Bærum i august er det mange som har reagert på måten enkelte medier har omtalt terrorsiktedes drapsoffer, stesøsteren Johanne Ihle-Hansen.Hun ble drept fordi hun «ikke var etnisk norsk», skrev noen. Hvithet og alt som har å gjøre med rase har vært kontroversielt i Norge, og mange andre europeiske land, siden andre verdenskrig. Man har ønsket å legge bak seg og ta avstand fra raseideologien som nazismen bygget på, med de katastrofale konsekvensene som fulgte. Men mye tyder på at det i Norge stadig er en sammenkobling mellom etnisitet, som i utgangspunktet handler om tilhørighet, og hvithet, som er tett knyttet til raseideologi. Men hvordan skjer dette, når det i Norge ikke engang er legitimt å snakke om rase?
Rester av kolonitiden
Innen forskningsfeltet som kalles kritiske hvithetsstudier blir hvithet definert som rester av arven fra vår felles koloniale og imperiale historie, som med sin moderne kategorisering og klassifisering av planter, dyr og mennesker, bidro til å konstruere sosiale fenomener som vi i dag kjenner som rase og rasisme. Rase, forstått fra dette perspektivet, handler om det grunnlaget mennesker kategoriseres og klassifiseres på bakgrunn av, og rasisme om den daglige utøvelsen av denne kategoriseringen og klassifiseringen.
Rase, som fundament for gruppeinndeling, døde ikke da andre verdenskrig sluttet.
Hvithet, som en type raseideologi, kan forstås som en form for definerende samfunnsstruktur som kommuniseres til oss på mer og mindre synlige måter. Den kan for eksempel presentere hva det vil si å være fullgod norsk – hvilke verdier og normer du skal ha, og selvfølgelig, at du skal være hvit.
Hvithetstanken er makt
Men, det spesielle ved hvitheten er at den virker som makt – best når den fremstår som både skjult og taus. Det er derfor hvitheten er så vanskelig å se. Den kommer til uttrykk som små og nesten usynlige, systematiske og hverdagslige praksiser: Den er bestandig og allestedsnærværende. Ingen slipper unna!
Eksempler på slike hverdagspraksiser kan være de skarpe blikk som rettes mot hijabkledde kvinner eller antatte ikke-hvite gutter og jenter på gaten. Og ikke minst, hvitheten kan komme til uttrykk gjennom det banale og alt for vanlige «hvor kommer du fra, egentlig?»-spørsmålet. Det som gjentas selv etter at den antatte ikke-hvite nordmannen gjentatte ganger har gjort det klart at de kommer fra konkrete steder som Oslo, Bergen eller Trondheim.
Gode intensjoner gir ikke alltid gode resultater
Hvithetens rasisme oppfattes som tilfeldige, hverdagslige urytmiskheter av dem som utøver den, men som et planlagt, rytmisk mønster av dem som kontinuerlig rammes av den. Hvithetens hverdagspraksiser får ingen konsekvenser for den som utøveren dem: Utøveren kan fortsette sin dag som vanlig. Den som blir utsatt for den derimot, får følelsesmessige og fysiske mén. Utøveren av hvitheten kan være overbevist om at han eller hun ikke har sagt noe rasistisk eller støtende, men bare er nysgjerrig. Det utelukker imidlertid ikke at praksisen rammer, fordi hvithet som en definerende samfunnsstruktur ikke avhenger av om handlingen er bevisst eller ei: Av gode intensjoner følger ikke nødvendigvis gode resultater.
Hvilken norskhet har høyest verdi?…
Hvitheten setter grenser for «etnisk norskhet» ved å utestenge eller inkludere. Men hvithetens grenser er flytende og skapes og gjenskapes avhengig av både tid, sted og kontekst. Den norske hvitheten kan assimilere minoritetsgrupper, dersom den finner det hensiktsmessig, noe som til dels er tilfelle med skogsfinner og samer i den norske, nasjonale konteksten. Men fortsatt trekkes grensen for «etnisk norskhet» et sted hvor biologiske melaninforskjeller er (for) synlige. Den norske hvithetens grenser settes av enavstamningsideologi som kontinuerlig opphøyer en skandinavisk, hvit europeisk identitet.
…og hvilken hvithet har høyest verdi?
Bildet er likevel noe mer komplekst fordi hvitheten innehar ulike verdimessige grader. Å være hvit og fra Norden kan fortsatt fremstilles globalt som en bedre, renere og vakrere form for hvithet sammenlignet med hvite fra øst-europeiske land, mens enkelte utseendemessig «ikke-hvite» personer som innretter seg hvithetens raseideologi og dens tilhørende praksis, adopteres. Spørsmålet vi stiller er likevel i hvilken grad Blenda kan vaske utseendemessig «ikke-hvite» personer. Hvor settes grensen for «etnisk -norskhet» i Johanne og andre norske ungdommer med visse mengder melanin i huden?
Raseinndelingene lever – og det må vi snakke om
Vårt poeng er at fenomenet rase, som et sosialt konstruert fundament for gruppeinndeling, ikke døde da andre verdenskrig sluttet. Måten Johanne og mange andre norske ungdommer blir sett og omtalt på, viser at det foregår kategorisering og klassifisering basert på nettopp ideer om hvordan biologiske forskjeller, som i mange tilfelle henger sammen med sosial overlegenhet og underlegenhet, i vårt norske samfunn i dag. At hvithet ikke diskuteres som en mulig reell grense for «etnisk norskhet» gir den en taus makt som skjuler det faktum at «etnisk norsk» egentlig betyr hvit-norsk.
