Slaget står i VG

Det er naturligvis kurant å påpeke at befolkningsutvikingen går i
retning av større andel minoritetspersoner både i hovedstaden og i Norge
for øvrig. Spørsmålet er imidlertid akkurat hvor stort nummer man bør
gjøre av denne typen sortering. Det blir raskt noe ubehagelig
reduksjonistisk ved å telle barn og unge inn i én kategori for dem med
aner av en viss sort og én kategori for alle andre. Når blir en
minoritetsungdom norsk nok til ikke å regnes som grunnleggende og
problematisk annerledes? Og hva teller man egentlig? Kulturell bakgrunn?
Hudfarge?

I en statistikk som dette regnes enhver elev med minoritetsbakgrunn som
grunnleggende og vesentlig annerledes uansett hvor norsk hun skulle
være, selv om det reelt sett bare er hudfargen som skiller henne fra
andre Osloborgere. Oslo er i ferd med å bli en internasjonalisert og
globalisert hovedstad. En sentral del av denne prosessen må være å riste
av oss perspektiver som konstruerer falske skiller basert på etnisitet.
Det er nemlig bare ved å telle med hver eneste ungdom med annen etnisk
bakgrunn, uten å se hen til mylderet av verdisyn, politiske
oppfatninger, ønsker i livet og personlige egenskaper, at man kan komme
fram til VGs scenario. Bare ved å la alt det individuelle − stort sett
alt det som gjør oss til mennesker − forsvinne inn i en eneste
merkelapp: ”minoritetsspråklig”, ”minoritet”.

Skartveit taler i sin kommentar varmt for et inkluderende samfunn, men
over artikkelen hennes flagger enda en tegning som symboliserer det
negative ved islam og innvandring: Oslo kommunes våpenskjold med en
kvinne i niqab, dvs. en drakt som dekker alt unntatt øynene, i sentrum.
Før noen roper opp om ytringsfrihet: Det står naturligvis VG helt fritt å
illustrere saken slik. Men akkurat hvor norske tror Skartveit
minoritetsungdom vil føle seg når landets største avis har gjort det til
noe av en vane å redusere islam til et skremselsbilde? Hvor innbydende
er egentlig Skartveits invitt til ”nye nordmenn” − mange av dem er for
øvrig født i Norge − når den framføres under en fane av økende islam- og
innvandringsskepsis? Slaget står kanskje i Oslo, men det utkjempes vel
så mye i VG.

Det er også nødvendig å utfordre den idé at det skulle finnes en
meningsfull, etnisk eller kulturelt definert norsk majoritet av den
typen VG og Skartveit forutsetter − en majoritet som jeg, som hvit
nordmann, skulle tilhøre som på avgjørende vis plasserer meg sammen med
Skartveit like sterkt som den skiller meg fra enhver person med
minoritetsbakgrunn. Sikkert og visst, Skartveit og jeg har sikkert noen
verdier til felles, men jeg mistenker sterkt at jeg politisk og
verdimessig står nærmere en hel masse mennesker med minoritetsbakgrunn
enn jeg gjør henne. Skal man konstruere en majoritet hvor Skartveit og
jeg står sammen som på presist vis kan avgrenses til minoritetsnorge, er
det i siste instans hudfargen det koker ned til.

Eller sagt på en annen måte: Så lenge jeg er blant mennesker, er jeg i
flertall.