Alle nordmenn er forskjellige. Gjennom hundrevis av år med handel over våre fjell og daler, hav og fjorder, har våre forfedre overlatt oss en arv. I denne ligger tusenvis av faktorer som i summen utgjør vår kulturarv. Hvis man legger til respekt for andre, ydmykhet, gjestfrihet og stoltheten, samt en rekke andre faktorer, får vi kanskje summen av nordmenn.
Vi vet hva det norske er
Når kongen vår da blir stilt et enkelt spørsmål, om hva som er norsk kultur, og svarer med motspørsmålet «Hva er Norsk?», da blir jeg helt matt og utslått! For vi vet hva det vil si å være norsk. Det er jo nettopp denne arven som har bidratt til at når jeg er sammen med en hoven blei fra vestkanten, en bergenser som absolutt ikke klarer å holde kjeft, eller han nordlendingen som kommer med de mest usminkede gloser en kan tenke seg, ja så godtar jeg det. Det er fordi vi, som nordmenn, er rause, robuste og forskjellige. Det er dét som er å være norsk.
Personlig har jeg mange venner fra forskjellige land. Dette har vært tilfellet siden slutten av 1980-tallet.De er en herlig blanding med folk fra Irak, Sverige, Libanon, Danmark, Egypt, Bosnia, Serbia, India, Syria, Thailand, Kosovo, Marokko, Etiopia, Algerie, Filippinene og Myanmar.Og de erkristne, koptere, muslimer, buddhister og hinduer. Erfaringen og kunnskapen disse relasjonene har gitt meg er blitt «min kultur», min «norskhet», og det gjør det legitimt for meg å ha en mening.
Har sett den andre siden
I mine ungdomsår, og deler av mitt voksenliv, bodde jeg i Arendal. Da opplevde jeg Arne Myrdal og den såkalte folkeaksjonen mot innvandring på nært hold. Mine venner ble utsatt for holdninger jeg ble flau over, så som:
«Jævla utlendinger, snyltere». Dette var i prosessen med norskopplæring og som arbeidssøkere.
«Jævla muslimpakk» eller «pakkiser som kommer her og tar jobbene våre». Det var da mange innvandrere var kommet i arbeid.
Vi vet allerede hva det vil si å være norsk
Mange blir aldri fornøyd, og finner hele tiden på nye negative vinklinger.
Historien gjentar seg, og vi glemmer nyansene.
Samme saken i dag, i reprise: stigmatiseringen. Personlig foretrekker jeg å snakke om berikelsene i samfunnet, både i tungt alvor og med et snev av ironi. Begrepet «fargerikt fellesskap» blir også et meningsløst rop fra handlingslammede politikere. Det virker rent faktisk mer stigmatiserende enn noe annet. For alt er ikke fargerikt, ei heller totalt mørke. Det hviler noe historieløst over å bruke de stigmatiserende begrepene igjen.
Berikende, men ikke uproblematisk
De fleste av mine venner hadde en liten familie da de kom, noen var enslige. 30 år etter er bildet helt annerledes. Familiene har fått både barn, og barnebarn.
De første innvandrergenerasjonene, herunder noen av mine egne venner, slet kanskje med å forstå at deres barn er norske. Mine venner i disse miljøene hadde dog respekt for sine barn, lyttet til dem og ble enig om en fremtid som fungerte for alle.
Norske myndigheter bør ta støyten
Vi ser allikevel eksempler på det motsatte, men det legitimerer ikke å bruke ukvemsord om muslimer, ei heller av politikere. Tenk på hvordan det føles. Vår harme må gå til Erna Solberg, justismyndighetene, PST, Politiet, og Stortinget. De er våre myndigheter og skal verne om våre interesser og lage nye lover og regler. Men myndighetene svikter ved å bruke intetsigende begreper eller snakke løst om «utfordringer». Dette er også tilfellet i saker der for eksempel en imam forbyr muslimske barn å delta i bursdager, eller får sparken fordi han er for moderat. Begge tilfellene er ille, og vitner om ansvarsfraskrivelse.
