- Hvilken nasjon skal lede de muslimske landene? - 16.01.2020
- Tyrkias kulturelle ekspansjon med grener til Norge - 18.11.2019
- Savner ikke Iran så mye, men er enormt nysgjerrig - 07.10.2019
For noen uker siden møtte jeg en bekjent til kaffe. Det ble ikke kaffe, det var en middels varm augustdag og valget falt på te. I disse moderne tider serves te helst i det som ligner på ei suppeskål. Der vi satt og drakk teen ut av suppeskåler spør hun om jeg noen gang savner Iran.
Jeg måtte tenke litt, og tror jeg svarte noe sånt som: «Jeg har ikke et stort savn etter Iran, men jeg søker informasjon om Iran. Og lurer ofte på hvordan ting hadde vært hvis…». Litt ut i samtalen fortalte hun at det vil bli verre med tiden. «Dess eldre du blir dess større vil nok savnet bli», la hun til.
Norge er hjem
For meg som har bodd i Norge siden barndommen, mens en stadig mindre del av livet mitt er tilknyttet Iran, finnes det ikke et annet hjem enn Norge. Familien bor her, vennene bor her og bortsett fra en kortere periode i et britisk selskap, har alle mine arbeidsgivere vært norske. Det finnes simpelthen ikke et annet sted jeg vil kalle hjem.
Samme interesser som alle andre – nesten
Når det er sagt, er jeg dog ikke like investert i diskusjonen om elva, eller «ælva» som folk sier her nede, tilhører Porsgrunn eller Skien. Jeg deler heller ikke den inderlige tilhørighetsfølelsen til visse bydeler som medfører at folk, så vidt det er, hæler å passere tidligere nevnte elv for å kjøre barna deres på fotballskoler i en annen bydel. Ikke desto mindre identifiserer jeg meg med det semi-urbane Norge og deler mye av sinnelaget. Deltar like ivrig i krangling om en eller annen tilførselsvei ved E18, krangler om bompenger og Vys stadig eskalerende forsinkelser.
Iransk politikk er kraftfull – og tiltrekker meg
Her skal sies at det jeg mangler av eierskap til diskusjonen om Porsgrunnsælva, erstattes av eierskap til diskusjoner om Irans politiske, økonomisk og demografiske utvikling. Av og til har jeg bedre kjennskap til persongalleriet innen iransk politikk enn det jeg har til situasjonen i skandinavisk politikk. Det er kanskje ikke så veldig overraskende, for skandinavisk politikk kan til tider være forferdelig kjedelig. Ingen kriger. Ingen store uenigheter. Ingen store korrupsjonssaker. Kun den mer eller mindre hverdagslige utvekslingen av vennetjenester som finner sted mellom politikere, som erstatter hverandre i styrer og bytter internasjonale stillinger.
Til forståelsen, via mine foreldre
For å tilnærme meg en forståelse rundt min egen relasjon til Iran, er det passende å tegne et bilde av mine foreldre først. For jeg forstår mer og mer av dem og hvem de er. Mine foreldres hus ligger i het vanlig nabolag, men det skiller seg ut på et par måter, og det starter allerede i hagen. Min mor har egendyrkede drueranker i hagen som vokser raskere enn ugress. Ut over dette har de en urtehage som får en gjennomsnittlig Oslo-MDG-er til å bli misunnelig. Ettersom hun også lager sin egen gjødsel, hadde hun nok blitt en folkehelt i den bevegelsen.
Huset i seg selv er et eget kapittel. Det er dekt av persiske tepper fra kjeller til hems, og dekorert med lysekroner av det slaget kun iranere kan elske. Lukten av diverse gryteretter sitter i veggene, like sterkt som tapetlimet. I dette huset strømmer iranske nyheter ut av radioen og TV-en, og sentrale samtaleemner er gjerne iransk politikk, økonomi og det iranske fotballforbundets elendige struktur og mangel på ledelse. Altså når det ikke ble snakket om barna og deres hverdag. Mine foreldres nyhetstitting gikk rent faktisk så langt at barna kunne nynne åpningsfanfaren til iranske nyhetene.
«Jeg har ikke et stort savn etter Iran, men jeg søker ofte informasjon om landet»
Det er kanskje ikke så overraskende at foreldrene mine, bevisst eller ubevisst, søker tilbake til sine røtter, noe som kommer til overflaten gjennom alt fra dekor til det samtaletemaer. De var begge i 20- og 30-årene da de forlot Iran. De hadde alle sine formative år i Iran. Barndommen og ungdomstiden ble tilbrakt i gamle bygårder i Teheran og Teherans gater, som unge voksene og litt mindre unge voksene tok de et valg om reise fra Iran. For dem var det mer en reise enn en flukt.
Ikke savn, men nysgjerrighet
Så tilbake til dette med det antatte savnet. Dess eldre jeg blir, dess mer søker jeg å forstå min egen bakgrunn, ikke nødvendigvis på grunn av savn, men mest av nysgjerrighet. Hvordan ville livet ha vært, og hvem hadde jeg vært hvis…? Denne nysgjerrigheten blir til tider tilfredsstilt gjennom samtalen som finner sted i den tidsmaskinen mine foreldres hus på mange måter er. Andre ganger søker jeg forståelse for dette på egen hånd.
Dessverre blir nok den sistnevnte tilnærmingen stadig mer aktuell. Min foreldre blir ikke yngre, og den dagen de går bort kuttes i stor grad min hverdagskontakt med det som er mine røtter, herunder mye av forbindelsen til familien i Iran også.
Hva som vil skje deretter er det ikke lett å si noe om, men jeg tror at min søken etter informasjon ikke vil avta, men min tilgang til egne røtter vil være betydelig svekket, og mine barns tilgang til mine minner og min historie vil være ytterligere svekket.
Det er altså ikke et savn jeg aner konturene av, men min venn på den andre siden av tekoppene hadde rett på den måten at det hviler en slags sorg i å miste de nære båndene. Det tomrommet forsøker jeg, kanskje litt naivt, å fylle med å søke egen kunnskap om landet foreldrene mine ble formet i. Det litt vemodige forsvinner på ingen måte, men å søke ny kunnskap gir meg nytt håp.
