Foto: Flickr
- Hvordan snakke om krigen mot Gaza? - 09.12.2023
- Jødedom og sionisme er ikke det samme | Lars Gule - 07.06.2022
- Hvorfor riksadvokaten likevel bør starte etterforskning av SIAN | Lars Gule - 21.05.2022
Uttrykket «islamisering» har kommet i fokus som alternativ til «snikislamisering». Grunnen er at det ikke foregår noen snikete islamisering i Norge, men – påstår noen – en åpenlys islamisering. Hvordan skal islamisering forstås?
Islamisering – et marginalt fenomen
Professor Torkel Brekke har belyst spørsmålet på en informativ måte i Aftenposten 22.09.19. Enkelt kan vi si at et samfunn islamiseres i den grad innbyggerne markerer sin tro gjennom handlinger i det offentlige rom. Det kan dreie seg om utseende og klær, som skjegg av en bestemt type, hijab, omgangsformer, bygninger, religiøse praksiser som observeres av andre, så som faste, religiøse fester, bønn og så videre.
Jo flere praktiserende muslimer som finnes i et samfunn, jo tydeligere blir også de praktiske manifestasjonene av troen. I denne enkle forstand skjer en viss islamisering i – og av – Norge. Men med tanke på at det finnes ca. 150 000 medlemmer i muslimske menigheter, hvor vi også vet at slett ikke alle er særlig praktiserende, er islamiseringen i og av Norge åpenbart et marginalt fenomen. Det er heller ikke et fenomen det er enkelt å måle kvantitativt. Derfor er det lett å synse mye om islamisering på bakgrunn av tilfeldige eksempler.
Demografi presentert som religionskritikk
Derfor er noe av grunnen til at enkelte uroer seg over denne islamiseringen, at den blir synlig på enkelte områder, som i en del muslimske kvinners hijab. Ellers er det typisk at fullstendig marginale problemstillinger, som for eksempel noen ytterst få muslimers alternativ til å håndhilse på det motsatte kjønn og de enda færre kvinnene som bruker niqab, får en symbolbetydning ut over alle rimelige proporsjoner som bevis på en omfattende islamisering.
Loven som utestengte jøder fra Norge, handlet ikke om saklig religionskritikk. Like lite som det å nekte muslimer adgang til Norge gjør det.
Når man gjør marginale fenomener til argument for islamisering, blir også antallet muslimer i seg selv bevis på en omfattende og truende islamisering. Derfor hører vi stadig demografiske argumenter presentert som religionskritikk. I et debattinnlegg i Aftenposten den 26. september, som svar på OsloMet-professor Torkel Brekkes innlegg, skriver Hege Storhaug fra Human Rights Service (HRS) at «… demografi er helt avgjørende bak den islamiseringen vi har sett i Norge de siste tiårene.»
Videre hevder hun at de demografiske endringene er et resultat av en villet politikk. På den ene siden er sekulariseringen, forstått som en slags avkristning av Norge, villet og samtidig er også muslimsk innvandring det. Men dette er ikke sant, og ligger farlig nær klassiske konspirasjonsteorier.
For sekularisering er en prosess som slett ikke lar seg styre av Storting eller regjering. Sekularisering er dyptgripende sosiale endringer knyttet til en rekke faktorer som blant annet økonomi, utdanning og ideologi/teologi. Noen av disse faktorene kan påvirkes, men det gjelder i liten grad de ikke-styrbare eller ikke-intenderte konsekvensene av økonomisk vekst, større trygghet, teologiske kontroverser osv., som igjen påvirker eller forsterker sekulariseringen. (For litt mer om sekularisering, se HL-senterets nettsider)
Innvandringen fra muslimske land er heller ikke bestemt av Stortinget eller regjeringen. Det handler om prosesser blant annet knyttet til krig, konflikter og kriser i deler av verden, Norges overordnede konvensjonsforpliktelser, etisk-liberale holdninger i samfunnet vårt og en rekke andre internasjonale og nasjonale faktorer. Hvordan vi så tar imot de som kommer til vårt land, er avhengig av forhold som norsk økonomi og samfunnsdebatten i Norge.
Totalitære tanker
Når så Hege Storhaug og andre hevder at de ikke er imot den enkelte muslim, men samtidig vil stoppe eller sterkt begrense muslimers adgang til riket, er dette en åpenbar selvmotsigelse. Begrunnelsen for å nekte muslimer asyl, flyktningstatus eller familiegjenforening er jo nettopp at de som muslimer bidrar til islamisering – og derfor er en trussel mot Norge eller norske verdier.
Denne tenkemåten er ikke bare autoritær, men totalitær. For den legger til grunn et ideal om etno-religiøs og kulturell homogenitet eller «renhet». Derfor må det føres en politikk, også på det demografiske området (knyttet til innvandring og innvandreres assimilering), som sikrer en størst mulig grad av slik homogenitet, eller nasjonal «renhet». En slik «renhet», enten vi snakker om nasjon eller kultur – eller «rase» – er også ett moment i ulike varianter av høyreekstrem eller fascistisk ideologi.
Krenkelse av menneskeverd
Det totalitære i den demografiske argumentasjonen mot innvandring av muslimer blir også synlig i mangelen på respekt for menneskeverd og sentrale menneskerettigheter. Religions- eller livssynsfriheten er historisk sett den første av de grunnleggende menneskerettighetene. Å begrense innvandring av personer på grunn av deres religion er en krenkelse av religionsfriheten. Det er også forslag om å forby eller begrense religiøse praksiser som ikke skader andre, som hijab, halal-mat og alternative hilseformer. Krav om assimilering ved å gjøre integrasjonsrommet snevrere er også en krenkelse av menneskeverd. Norge har vært der før – gjennom det som faktisk var et politisk styrt kulturelt folkemordforsøk på samene, som nettopp skulle tvinges til å oppgi eget språk, egen kultur og egen religion.
Moderne samfunn kjennetegnes av mangfold av mange slag – blant annet yrkesmessige, kulturelle, livssynsmessige. Dette mangfoldet er et resultat av mange prosesser. På det politisk-juridiske området handler det om avregulering og voksende frihet – fra opplysningstiden og fram til i dag. Det er også derfor det er totalitært å ville skru tiden tilbake til en situasjon med mindre mangfold og mindre frihet.
Frykt, ikke religionskritikk
Derfor er det heller ikke religionskritikk å bruke demografiske argumenter mot muslimsk innvandring. Slike argumenter er selvsagt ikke noen kritikk av islam. Det er uttrykk for frykt for «de andre». Det er like lite religionskritikk som jødehat og antisemittisme er det. Det er meningsløst å skulle påstå at den jødefiendtlige delen av Grunnlovens § 2 fra 1814 – «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget» – handlet om religionskritikk. Det var rasisme den gang og det samme er forsøkene på å argumentere for at «Muslimer skal være udelukkede fra Adgang til Riget».
