Et forsvar av islamkritikere

Farjam Movafagh

Shurika Hansen

Eystein Halle

Shahram Shaygani og Farhan Shah går til angrep mot islamkritikere i kronikken Mainstream-Islam trenger reformasjon – det gjør også islamkritikere i Norge, publisert i Utrop den 26.09.2019. Vi finner hele kronikken problematisk. Når vi i økende grad ser problemer relatert til islam, trenger vi å snakke mer og friere om dem.

Logiske feil i Shah og Shayganis tekst

Det er en del logiske feil i teksten til Shaygani og Shah. Ingen av premissene gir støtte til konklusjonen. For oss virker det som nok et forsøk fra personer som er skjøvet ut i den politisk ukorrekte iskulden (nettopp på grunn av sin egen islamkritikk) på å bli tatt inn i varmen hos noen politiske og religiøse miljøer.

For oss vil hensynet til ofrene alltid veie tyngst.

Kronikken fremsetter 6 påstander om feil islamkritikere flest må slutte å gjøre.

Påstand 1:

De fleste islamkritikere bruker de verste eksempler for deretter å generalisere.

De fleste islamkritikere vi kjenner gjør ikke dette, og definitivt ikke oss i Sekulær Allianse. Tvert imot. De aller verste eksemplene på religiøs maktmisbruk og overgrep vi kjenner til som følge av arbeidet vi gjør, holder vi stort sett for oss selv. Hvis vi likevel snakker om dem, er vi som regel nøye med å understreke samtidig at muslimer er en stor og heterogen gruppe.

Når det er sagt: vi forbeholder oss retten til å fritt belyse religiøs undertrykkelse som hindrer mange menneskers livsutfoldelse i dag. For oss vil hensynet til ofrene alltid veie tyngst. Vi ser det som vår plikt å snakke for eksempel om at mange jenter får juling av sine familiemedlemmer hvis de går uten hijab. Vi tror vårt informasjonsarbeid er med på å få storsamfunnet til å ta ansvar for problemer med vold og tvang i islams navn.

Påstand 2.

De fleste islamkritikere gjør brede generaliseringer av subjektive opplevelser av negativ karakter

Shaygani og Shah nevner eksil-iranere spesifikt som et eksempel på islamkritikere som betrakter sine personlige «psykologisk smertefulle opplevelser» som noe generelt og allmenngyldig.

Vi finner det svært upassende at særlig psykiateren Shaygani tar seg til rette og (p)sykeliggjør en stor gruppe med islamkritikere i Norge. Lily Bandehy, Anita Farzaneh, Mina Bai og Mahmoud Farahmand kritiserer ikke islam fordi det er noe psykologisk galt med dem. Shaygani og Shah burde holde seg for gode for slike personangrep.

Ofrene for islam skal kunne fortelle fritt om sine opplevelser, akkurat slik Anders Torp åpent kan (og bør) fortelle om sine negative erfaringer fra evangelikale miljøer. Så får det være opp til andre å supplere kosehistoriene.

Påstand 3.

De fleste islamkritikere er fanget i en konkretistisk logikk

Vi ser ikke dette som et problem. Heller ikke de mange tusen som utsettes for tvang og vold i islams navn bryr seg om «den kompleksitet som preget muslimenes religiøse uttrykksformer». Det er nettopp på de konkrete fruktene man kjenner treet.

Forøvrig er vi enig med forfatterne i at muslimers tro ikke skal bli gjort til gjenstand for skyldig-ved-assosiasjon-logikk. Men dette poenget er helt ortogonalt på påstanden de forsøker å underbygge.

Påstand 4:

De fleste islamkritikere blir brukt som ammunisjon av høyrepopulister

I teksten nevnes to terrorhandlinger begått av høyreekstreme (og altså ikke høyrepopulister). Det fremkommer klart at forfatterne ønsker å assosiere islamkritikk med terrorhandlinger.

Vi tar ikke stilling til om «høyrepopulisme» er bra eller dårlig (Sekulær Allianse er partipolitisk uavhengig).

Vi er drevet av humanistiske motiver, og selv veldig opptatt av at det vi ytrer kan bli misforstått og misbrukt av personer med inhumane motiver. Vi velger derfor våre ord med omhu.

Men for oss er det også viktig at islam ikke blir særbehandlet. En metode vi i Sekulær Allianse bruker for å bedømme islamkritikk er noe vi internt kaller JV-testen, og den er som følgende: Bytt «islam» med en hvilken som helst annen religion i teksten (f.eks. Jehovas vitner). Dersom det er uproblematisk å kritisere den andre religionen slik teksten gjør, er det også helt uproblematisk at islam kritiseres på den måten.

Vi tror sterkt på at en åpen og inkluderende debatt vil resultere i mindre radikalisering og færre angrep på muslimer. Dette er også PSTs vurdering.

Påstand 5:

De fleste islamkritikere bedriver idealisering og romantisering av Norge

Dette er et ren whataboutism. Det vil si, forfatterne forsøker å diskreditere meningsmotstandere ved å nevne andre problemer som de ikke har fokus på. På den måten snakker vi ikke lenger om omskjæring av jenter og gutter, men om «rusproblemer, sexistisk kultur, misbruk av mennesker i arbeidslivet»mm.

Påstand 6:

De fleste islamkritikere spiller offerkortet

Islamkritikere har en høy terskel for å slippe til med meningene sine. Et enkelt søk i NRKs arkiver på kjente islamkritikere som Walid al-Kubaisi og Cemal Knudsen Yucel avslører dette.

Kun elleve prosent av den totale omtalen av muslimer og islam i norske medier i 2016 (inkludert leserinnlegg og kronikker) etterlater et overveiende negativt bilde av islam og muslimer. Kun halvparten av dette igjen er redaksjonelt. Merk at 2016 var et år der IS hadde mye oppmerksomhet i nyhetsbildet.

I tillegg vet vi at islamkritikere (inkludert flere i styret vårt) ofte blir møtt med trusler om vold. Heller ikke dette problemet blir belyst av mediene. For eksempel tok det mange år før vi fikk vite hvorfor Kadra Yusuf plutselig sluttet å mene noe om islam.

Islamkritikk uten muslimers premisser

Til slutt vil vi si at vi heier på alle som jobber for å reformere islam fra innsiden, inkludert Shaygani og Shah. Men det er også viktig å påpeke at reform av islam ikke er motivasjonen bak vår kritikk av islam.

Islam, slik den praktiseres av mange i Norge i dag, medfører en rekke negative konsekvenser for både muslimer og ikke-muslimer: sosial kontroll, barnehijab, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse av gutter og jenter, radikalisering, og vold mot ex-muslimer og islamkritikere. Å ignorere disse problemene i påvente av en eventuell reform av islam vil være et stort svik mot alle som opplever dem.

Det er storsamfunnets oppgave å ivareta friheten og rettighetene til alle borgere. Da er det viktig at vi har en åpen og inkluderende debatt, slik at alle problemer løftes frem. Islam må kunne kritiseres helt uten at muslimer legger premissene for måten det gjøres på.