Norsk PEN svikter ytringsfriheten og Mina Adampour

«Nå er det hennes tur». Slik har jeg som medlem av den globale skribent- og ytringsfrihetsorganisasjonen PEN, – i Norge ‘Norsk PEN’ – tenkt de siste årene før Norsk PEN hver høst deler ut Ozzietskyprisen for «fremragende innsats for ytringsfriheten». NRK-journalist Sidsel Wold, forfatter Sidsel Mørck og oberstløytnant Tormod Heier er blant de som nylig har fått prisen.

Mina Adampours tur

Derfor har jeg tenkt at turen nå snart var kommet til en av landets mest truede samfunnskritikere: lege Mina Adampour. Hun har i over 15 år hevet sin røst mot rasisme, diskriminering og forskjellsbehandling i Norge.

Adampour slår vel å merke ikke nedover, men oppover: mot makten, mot de som bestemmer. Hun har, kort sagt, utfordret selve den norske «meningskorridoren», den norske selvgodheten – majoritetens selvgode blikk på egen fortreffelighet. Hun får frem minoritetenes og de undertryktes opplevelse i et samfunn styrt av majoritetsperspektivets tause makt.

Men slikt koster. Hun er blitt fysisk overfalt og slått ned utenfor eget hjem – slik at hun havnet på sykehus. Det mangeårige styremedlemmet i Kronprinsparets Fond måtte trekke seg fra norsk debatt.

Høyreekstreme filmet henne og ropte hennes navn da hun i fjor vår hadde deltatt på et Per Fugelli-arrangement, som var støttet av Fritt Ord. Da en avis skrev om disse truslene på åpen gate, oppsummerte den hennes situasjon slik:

«Mina ble for fem år siden voldelig angrepet av en mann utenfor leiligheten sin. Det endte med hjernerystelse, kuttskader og brudd. Mina var den gang leder av Ungdom mot rasisme, og angrepet førte til lang tids fravær fra offentligheten. Hun har også opplevd å få drapstrusler, sjikanerende beskrivelser og meldinger som går på hennes eget utseende.»

Drapstruslene gjør at Adampour må gå med voldsalarm. Innsatsen for ytringsfriheten koster. Det gjør den også for Sumaya Jirde Ali. Hun er Norges mest truede skjønnlitterære forfatter, og i år fikk hun Ytringsfrihetsprisen 2018 fra Den norske Forfatterforening. Foreningen så hvordan det uredigerte hatet på nett er blitt et maskineri: «Dette maskineriet truer ytringsfriheten i Norge», står det i prisbegrunnelsen.

Støttet mødres ytringsfrihet – møtte motstand

Adampour er ikke poet som Ali. Hun er snarere sakprosaforfatter – med bidrag blant annet i Utilslørt. Muslimske råtekster (Aschehoug, 2011). Men istedenfor at Norsk PEN priser Adampours kamp mot hatets maskineri, er hun i høst blitt utsatt for en ren kampanje fra den norske avdelingen av denne internasjonale ytringsfrihetsorganisasjonen.

Både nettsidene og Facebook-sidene til Norsk PEN er nå fylt opp med leserinnlegg og utspill fra administrasjonen mot Adampour. Årsaken er at hun har våget å viderebringe frustrasjonen fra en rekke mødre med minoritetsbakgrunn. Frustrasjonen oppsto da foreldrene til barn i norsk skole reagerte på utdrag fra barneboken Sitronlimonaden (Magikon Forlag, 2010), som handler om gutten Nasir og hans mor fra Syria.

Barnebok åpen for tolkning

I denne barneboken kaster gutten, på omtrent 10 år, en saftflaske på en kjørende bil når han blir frustrert. Mens moren dekker seg til med «hijab» foran sin egen sønn når de er hjemme alene i Syria, noe som ikke er i samsvar med muslimsk praksis.

Forsker Lene Anundsen skriver i Norsk Litterær Årbok 2018 at Sitronlimonadenuttrykker «skepsis til integrerbarheten til muslimske kvinner». En leser påpeker der at barneboken er «en indirekte oppfordring til assimilering».I Bergens Tidende har lege Ali Watti, oppvokst i Syria, skrevet at boken «fremhever stereotypier mot førstegenerasjons innvandrerforeldre».

Tobarnsmoren Rahaf Allawi, fra Damaskus og Toten, vil heller gi barna dataspill enn Sitronlimonaden. Mens Antirasistisk Senter skriver at fremstillingen «av moren i boka kan oppfattes noe stereotypisk»,og de spør om boken generelt er «egnet for undervisning». Likevel er det kun Mina Adampour som utsettes for Norsk PEN-ledelsens vrede og polemikk. Hvorfor?

Sitronlimonaden brukes i norskopplæringen for voksne innvandrere, der forfatter Hilde Henriksen underviser. I tillegg brukes utdrag fra boken i norsk skole, for barn på 7 til 10 år.

I skoleboken Kaleido (Cappelen Damm), for 2. klasse, viser utdraget hvordan Nasir, som den eneste med minoritetsbakgrunn, søler sitronlimonade i timen, mens alle de norske elevene sier «Æsj» om ham.

I 4. klasseboken Zeppelin (Aschehoug) viser utdraget en mor som søler sitronsaft på gulvet

uten å tørke opp, mens hun gir gutten Nasir et klissete glass. Boken og utdraget ender med at mor og sønn drar fra Norge til Syria. Norske 4.-klassinger blir bedt om å lære det arabiske ordet «hijab», uten å få vite at det norske ordet for det moren bærer, er «skaut». I skoleboken står det at målet med utdraget fra Sitronlimonaden er at 10-åringene «skal kunne fortelle hva jeg har lært om Syria».

Norsk PEN-ledelse ønsker ikke debatt

På denne bakgrunn sendte Mina Adampour en epost til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og etterspurte en vurdering av utdragene. Ombudets rolle er tross alt, som Hanne Inger Bjurstrøm påpeker, å kjempe «for dei som blir urettferdig behandla og diskriminerte. Dei som treng råd eller rettleiing om dette kan kontakte oss.»

Adampour spurte om råd og veiledning – om utdrag som hun og en rekke andre leser som nedverdigende, stereotype og rasistiske. For all del, kjære Norsk PEN-administrasjon: Man kan være uenig i en slik lesning, men en fri og liberal debatt handler nettopp om å kunne få fremføre sine meninger. Uten å bli feilaktig gjengitt eller å bli mistenkeliggjort på uriktig grunnlag.

Knebler offentlig ordskifte

Men dagens ledelse i Norsk PEN vil nå ikke ha noe av at minoriteter i Norge tar kontakt med de norske ombudene, viser det seg. Etter en tabloid fremstilling i NRK Dagsrevyen slo Norsk PEN på stortrommen mot trusselen fra Adampour. Dag Larsen, leder av Norsk PENs litteraturutvalg, skriver i Klassekampen 17.09.2019:

«Ytringsfrihet i barnelitteraturen presses fra mange kanter. Og det er mange eksempler. I land over hele Midtøsten må forfattere og illustratører forholde seg til sterke statlige sensurinstanser. (…) I USA er det foreldre og interessegrupper som fører kampanjer mot bestemte bøker i bibliotek og bokhandel. I Skandinavia brer det seg en tilsvarende trend. Bøkene kommer ut, men om de er «kontroversielle», kan de bli forsøkt stanset. Denne trenden bør bekymre, særlig når ulike kulturinstitusjoner innfører egne regler for hva som er akseptabelt, og disse reglene erstatter ytringsfriheten. Det er like stor grunn til bekymring når litteratur blir forsøkt stanset med kampanjer fra enkeltpersoner eller pressgrupper. Adampours utspill føyer seg inn i kampanjetrenden.»

Denne argumentasjonen er dypt problematisk. Av alle personer settes Adampour inn i en kontekst med regimer i Midtøsten (sic!). Hun og hennes sekulære familie som har stått opp mot regimet i Iran. Dette er direkte usmakelig.

I tillegg lanserer Larsen i Klassekampen en konspirasjonsaktig teori om at «kulturinstitusjoner innfører egne regler for hva som er akseptabelt», noe som så «erstatter ytringsfriheten». Dette er retorikk man ellers mest ser på nettsidene til Resett eller på Facebook-sidene til Nettavisen. Slike anklager har lite med PEN-arbeid å gjøre.

I sin polemikk drar Larsen så også det høyrepopulistiske «sensurkortet». Han skriver nemlig at hvis noen skulle lytte til Adampour, så er det «sensur de bedriver».

Men nei, Larsen og Norsk PEN – som Susanne Kaluza, daglig leder ved Litteraturhuset, påpeker: «Å spørre om en tekst er rasistisk, er ikke sensur».

I VG har debattant Umar Ashraf påpekt det horrible ved «sensur»-anklagene mot Adampour. Mens Rune Berglund Steen beskriver sensurretorikken mot henne som et «overtramp fra Norsk PEN».

Mangler innblikk i sensurens realiteter

Som Norsk PEN-medlem reagerer jeg sterkt når min egen organisasjon får seg til å skrive at det er «like stor grunn til bekymring» for Adampours samfunnskritikk i Norge som for annen «sensur» av bøker ute i verden. Som tidligere Ny Tid-redaktør for spaltist og Putin-kritiker Anna Politkovskaja, skutt utenfor sitt hjem i oktober 2006, opprøres jeg når jeg ser et slikt misbruk av begrepet.

Larsen i PEN kan med fordel sette seg inn i sensurens realiteter, det være seg for drapstruede minoritetskvinner i Norge eller for truede stemmer ute i verden, før han anklager en maktkritiker for «sensur». Politkovskaja kunne bli utsatt for slike absurde anklager. Men Adampour fortjener bedre. Norge er ikke Russland.

Det å kritisere forlag, staten og mektige institusjoner, kan nemlig ikke være «sensur». Sensur kommer fra de som har makt, ikke fra maktkritikere.

Norsk PEN påstår nå at kritikk fra Adampour «fører til en utbredt frykt for å bli misforstått». Dette er selvfølgelig usant. Takket være Adampour-debatten har landets tre største forlag nå snarere knyttet kontakt med minoritetsrepresentanter. Slik vil de sikre at nivået på barnebøkene blir høyere fremover. Hvis et forlag ikke tåler kritikk av hvordan dets bøker brukes i barneskolen, så har man ikke noe i forlagsbransjen å gjøre.

Det stemmer nok at høstens debatt kan ha gjort at mange nå «vegrer seg for å publisere eller delta i debatter». For Norsk PENs angrep på Adampour kan nemlig ha medført at nye stemmer med minoritetsbakgrunn vegrer seg for å si sin ærlige mening. Hvem orker egentlig å ta en ny runde med litteraturpolitiet i mektige PEN?

Adampour-saken handler i sin essens om dette: Vil man støtte en enslig røst som våger å reise en debatt om hva den norske stat gir av undervisningsmateriell til landets 7-åringer og 10-åringer? Eller vil man blindt støtte dagens statlige praksis? Norsk PEN velger det siste.

Man kan være uenige om hvordan utdragene fra barneboken Sitronlimonaden brukes i Norges statlige skoler. Men det er dette som er det fine med ytringsfrihet og et åpent ordskifte: De ulike argumentene kan legges frem på bordet. Og så kan publikum, forlag og fagfolk selv gjøre seg opp en mening.

Norsk PEN-leder med veto mot ordskifte

Men Norsk PEN-administrasjonen synes ikke interessert i debatt. Den har nemlig på egen hånd bestemt seg for at akkurat denne barneboken, Sitronlimonaden, ikke er noe som skal debatteres. Norsk PEN-leder Kjersti Løken Stavrum legger i praksis ned veto mot videre ordskifte når hun i Dagbladet erklærer:

«Vi reagerer fordi vi er uenige i at boka er rasistisk, verken boka sett som helhet eller tekstutdragene som er trykket i lærebøker for 2. og 4. trinn.»

Men hvem er dette «vi»? Er dette et «vi» som har spurt oss PEN-medlemmer? Er det et «vi» som har satt seg inn i forskningen på barneboken?

Norsk PEN-administrasjonen mener altså at den skal være en overdommer for hvordan norsk skjønnlitteratur skal leses. Men jeg kan ikke være medlem i en organisasjon som oppfører seg som et selektivt meningspoliti.

Jeg kan ikke støtte et umma-lignende vokterråd som forteller alle barn og foreldre i Norge hvordan en barnebok skal leses – det være seg om boken skal, eller ikke skal, leses som stereotypiserende.

Med sine urimelige «sensur-anklager» mot Adampour, og med den feilaktige gjengivelsen av hennes argumenterer, saboterer Norsk PEN-administrasjonen et åpent og liberalt ordskifte. Norsk PEN må tåle kritikk av bøker i skoleverket. Organisasjonens rolle er ikke å beskytte den statlige skolen mot minoriteters fortolkninger av skjønnlitteratur.

Fra barnebokdebatt til kulturkrig

Norsk PEN har i praksis tatt over rollen som forsvarer av alt i Sitronlimonaden. Dermed er både forlaget Magikon, Norske Barnebokinstitutt og Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) skjøvet vekk fra det offentlige ordskiftet. Takket være Norsk PEN har en norsk barnebokdebatt isteden blitt forvandlet til en internasjonal kulturkrig.

Det bedrer ikke situasjonen at Norsk PENs Dag Larsen også er ansatt i Norsk Barnebokinstitutt, noe han ikke opplyser om. Ille blir det også når enmannsforlaget Magikon, med Svein Størksnes, sprer usanne rykter på Facebook om at det er «Islamsk Råd» som «kontaktet» NRK om denne barneboken. Selv når det påvises at anklagen er usann, nekter både Magikon og Norsk PEN å beklage denne konspirasjonsaktige ryktespredningen.

En organisasjon som ikke forholder seg til verken forskning, lesere eller faglige råd, har ikke min tillit.

Ironisk nok begynte Norsk PENs angrep på Adampour samtidig med at presidenten i engelsk PEN, jusprofessor Philippe Sands, i høst gikk ut mot de maktpolitikere i USA og Europa som bruker «nedsettende og utskillende språk som fremkaller minner om en tidligere tid».

Hvor er Norsk PEN når ytringsfriheten virkelig trues?

Men slik maktkritikk synes ikke viktig for Norsk PEN. Den vil heller bruke tid og plass på å angripe maktkritikere som Mina Adampour. For Norsk PENs nettsider har i høst ikke opplyst om de reelle truslene mot ytringsfriheten i vår tid. Norsk PEN var for eksempel taus da Norges statsminister i slutten av september møtte Egypts diktator Al-Sisi og roste ham, uten å ta opp menneskerettighetene i landet. I Egypt knebles og sensures min tidligere spaltist Nawal El-Saadawi (87) – legen, feministen og regimekritikeren som taler makten midt imot, en tradisjon som lege Adampour står i. Hvorfor støtter ikke Norsk PEN El-Saadawi nå?

Hvorfor følges ikke tidligere Norsk PEN-leder William Nygaards heroiske arbeid opp bedre, etter at han ga seg i april? Hvorfor må Adampour 25.10.2019 skrive kronikken «Vi lar oss ikke kneble», med oppfordringen «Til alle med minoritetsbakgrunn: Ikke hør på Norsk PEN. Bruk ytringsfriheten og ombudene»?

Hvorfor kan vi ikke se offentlig at Norsk PEN står opp i kampen for ytringsfriheten til uighurene i Kina eller for demokratiaktivistene i Hongkong? Hvorfor markerte ikke Norsk PEN, slik PEN International gjorde 16. oktober, toårsdagen for drapet på journalist Daphne Caruana Galizia (1964–2017)? Bombeattentatet mot henne skjedde på Malta, i Europa.

Hvorfor følger ikke Norsk PEN opp sitt eget charter? I dette charter står det ikke noe om at man skal angripe frie, enslige røster som kritiserer staten, forlag og skoleverket. Det står snarere:

«PEN anser at verdens nødvendige utvikling mot en mer velorganisert politisk og økonomisk orden forutsetter en fri kritikk av regjeringer, administrasjoner og institusjoner.»

Når jeg leser den forvrengte gjengivelsen Norsk PEN nå i over én måned har hatt av Mina Adampour, begynner jeg å tenke at administrasjonen bryter sitt eget charter: «Medlemmer forplikter seg til å protestere mot misbruk av en fri presse, løgnaktige publikasjoner, bevisste usannheter og forvrengning av fakta.»

Hadde fortjent ros eller pris for å utfordre norske bøker

Man skulle tro at Norsk PEN ville rose Adampour, eller gi henne en pris, når hun tør utfordre den norske statens skolebøker. Istedenfor møtes hun med en kampanje av avsporinger og urettmessige anklager.

Når Norsk PEN-administrasjonen – etter all denne kritikken mot dens egen retorikk – unnlater å beklage overfor Adampour, samt unnlater å se hvordan retorikken svekker organisasjonens renommé, har jeg ikke lenger noe jeg kan bidra med.

Jeg kan ikke være med i en organisasjon som prøver å kneble en samfunnskritiker med usanne påstander. Ei heller kan jeg støtte noen som ikke står opp for enkeltindividets ytringsfrihet og det liberale ordskiftet i Norge.

Derfor melder jeg meg ut av Norsk PEN.

Et utkast til denne teksten ble publisert på min Facebook-side6. oktober 2019. Etter at min tekst var skrevet til novemberutgaven av Utrops papiravis, ser jeg at Stavanger Aftenblad konkluderer slik den 30.09.2019, i sin leder «Enøyd fra Norsk PEN»:

«Helt uavhengig av om Adampour skulle ha rett i at deler av bokas innhold er rasistisk eller ikke, har hun vår fulle støtte i måten hun bringer kritikken til torgs på.» 

Det er godt å se at deler av norsk presse kjenner sin besøkelsestid. Vi trenger ikke flere enøyde kykloper i dette landet. Det er nok nå.

—

Dag Herbjørnsrud er nå ute med boken Gå inn i din tid. Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud (Res Publica, 2019). Mer info: www.sgoki.org