- Giftet Muhammad seg med Aisha da hun var 6 år gammel? - 07.01.2020
- Koranbrenning og muslimenes reaksjon - 18.11.2019
- Gud lar seg ikke krenke - 05.11.2019
Det er 20 år siden min far forlot denne verden. Nå som det igjen har blusset opp en ny blasfemistrid i Norge, synes jeg det passer å minne om en artikkel i Drammens Tidende i 1994, hvor min far ble intervjuet, som summerer opp ahmadiyyaislams ståsted angående blasfemi og dens straff:
«Det finnes ikke ett eneste vers i Den hellige Quránen som sier at blasfemi er en forbrytelse som skal straffes av mennesker…»
«…men én ting er å ønske boken uskrevet, noe helt annet er å støtte en dødsdom.»
Mens andre muslimer i Norge på den tiden gikk i demonstrasjoner i støtte for dommen, holdt ahmadiyyamuslimene fast ved standpunktet de alltid har hatt angående blasfemi:
«Det er en vanlig oppfatning i vår tid at det i islam er fysisk straff for blasfemi, men det er galt. Blasfemi blir fordømt av moralske og etiske grunner, men den Den hellige Quranen forfekter ikke slik avstraffelse. At det enkelte steder praktiseres er høyst beklagelig.»
Til slutt uttrykker min far sin frustrasjon over medienes dekning av saken. Også dette er et problem som er like relevant idag:
«I denne debatten har det fra enkelte hold blitt hevdet at alle muslimer støtter dødsdommen, mens andre igjen har spurt hvorfor muslimer som er uenige ikke sier klart fra om dette.»
«Svært mange muslimer beklager dødsdommen på det sterkeste, men det har ikke vært lett å bli hørt. Ahmadiyya-menigheten i Norge har sendt ut en rekke pressemeldinger om dette. De har gitt ut tusenvis av pamfletter om saken, uten at pressen har vist interesse. Én ting er å komme med ord, noe annet er å komme til orde. Én ting er å gi lyd fra seg, noe helt annet er å bli hørt!»
Dette synet på blasfemi, som min far redegjorde for i 1994, er like gyldig, og like islamsk, i dag som den gang.
