- Den vanskelige samtalen - 06.11.2019
På veien mot et mer likestilt samfunn må vi tåle å lytte til hverandre. Vi må tåle å ta de vanskelige samtalene, og vi må ikke reagere på voksesmerter som et uttrykk for mistillit. Heller som en tillitserklæring.
Nylig hadde vi en episode der mange minoritetspersoner ga en veldig tydelig tilbakemelding til en etablert kulturpersonlighet. Jeg var en av dem som reagerte negativt på hva jeg oppfatter som en komikers mislykkede forsøk på å drite ut rasisme. Når intensjonen til komikeren åpenbart ikke var å utøve, men å motsette seg, rasisme, hvorfor mener mange at ytringen hans like fullt var klanderverdig?
Det er her vi må snakke sammen, og nå gjør vi heldigvis det. Mange beskriver kritikken fra minoriteter som et angrep på ytringsfriheten. Andre av oss opplever muligheten til å ytre denne kritikken som en utvidelse av vårt ytringsrom, og tenker at det å motta og komme med kritikk er selve kjernen av ytringsfriheten. Når minoritetspersoner nå oftere sier ifra om hva vi opplever som rasisme i offentligheten, er det ikke fordi vi ikke før opplevde rasisme fra media. Det er heller ikke fordi vi «plutselig» har begynt å oppleve denne rasismen som forhånende og ydmykende, at vi har blitt mer krenkbare eller sårbare. Grunnen til at mange i dagens ytringsklima velger å si ifra om, heller enn å holdes på plass av, rasistiske strukturer, er tvert imot fordi vi har mer tillit til at det nytter å fremme kritikk nå. Vi har tillit til at også vi har ytringsfrihet, at offentligheten også tilhører oss og våre stemmer, at kritikken ikke enkelt kan feies bort, men må lyttes til. Vi har tillit til at vi ikke kommer til å stå alene, og at det eneste vi kommer til å møte når kritikken framføres, ikke er mer ydmykelse.
Det er mange likheter mellom #metoo bevegelsen, og diskusjonene om rasisme, der minoritetspersoner bringer sin sårbarhet overfor rasisme til en større offentlighet. #Metoo handler ikke om at kvinner plutselig høsten 2017 oppdaget at seksuell trakassering var krenkende. Det som forandret seg høsten 2017 var at det ble skapt et rom for å snakke om det, peke det ut, og gjøre noe med det. Kvinner sto ikke lenger alene når de fortalte om sine opplevelser. Vi fikk tillit til at det var rom for å fortelle om vårt perspektiv, vår virkelighet, vår sårbarhet. Når undertrykkende strukturer som i lang tid har blitt benektet, bagatellisert eller legitimert går over til å bli sett som uakseptable, er det en både smertefull og befriende prosess.
Diskusjonen om rasistiske ytringer handler om å bringe flere perspektiver inn i den norske offentligheten, slik at det kan være mulig å se vårt fellesskap med flere blikk. N-ordet oppleves på en særegen måte av oss som treffes av det rett i huden. Det er et annet perspektiv enn for dem som opplever det samme ordet som en smertefri humoristisk øvelse.
Når vi forteller om våre opplevelser, vår virkelighet, får offentligheten tilgang på våre perspektiver og våre medborgere får muligheten til å se verden slik den er for andre. Det er evnen til å se verden på andre måter enn sin egen som utvikler dømmekraft og forståelse. Når minoritetsperspektiver tidligere har manglet, blir det lett for en velmenende komiker å plutselig pådra seg en uventet skyllebøtte. Det som manglet i hans dømmekraft var perspektivet på hvordan rasisme treffer oss som rammes av den. Det perspektivet har jeg tillit til at han nå har fått en ny forståelse for. Jeg tror at han og NRK kommer til å lytte mer til de perspektivene. Og vi som kom med kritikken kommer til å fortelle mer om vår virkelighet. Da blir det forhåpentligvis lettere å vite hvem du treffer når du ytrer deg.
Ytringsfriheten har vi for å skape rom for konstruktiv konflikt og kritikk. De gir tilgang på ny innsikt gjennom diskusjon. Her må vi være flinke til å sette grenser mellom legitim konflikt og kritikk, og hets, hat og trusler. Konflikten og kritikken gir tilgang til flere perspektiver, der hets, hat og trusler sperrer muligheter for å utveksle meninger og verdensbilder. Konflikt og kritikk er ikke til hinder for ytringsfrihet, men selve poenget med den.
Nå ser jeg fram til kaffe-avtalen jeg har med Tore på Tøyen. Det er bra at folk med ulike bakgrunner kan møttes for å danne sterkere fellesskap for å jobbe mot rasisme.
