Spaltist i Utrop.
- Slutt å utnytte minoriteter i produktmarkedsføring! - 20.05.2020
- Mohammed steker ikke pinnebrød i peisen - 20.04.2020
- Krekar-saken: Vi kan ikke deportere folk vi ikke liker - 15.03.2020
Mediebildet er slitsomt for tiden. Det anbefales ikke å lese nettaviser før frokost. Den berømte svenske filmregissøren Ingmar Bergman sa i sin biografi Laterna Magica: «Du må aldri åpne en avis om morgenen! Det er som å få en hammer i hodet!»
Ja – Bergman har rett. Det beste er egentlig å la hele arbeidsdagen gå før du utsetter deg for nyhetene. Mediene lever som kjent i det sosiologer kaller den dramatiske sfæren, som enkelt forklart kan tolkes slik: En dårlig nyhet er en nyhet. En god nyhet er ingen nyhet, derfor dropper vi dem og konsentrerer oss om de dårlige, de dramatiske, de splittende sakene, de konfronterende oppslagene.
Er samfunnet polarisert det siste tiåret? Mange vil si ja. Noen vil heller påpeke at når det gjelder for eksempel USA, har republikanerne forvandlet seg til det ugjenkjennelige, og Trump er i ferd med å gjøre USA til en bananrepublikk. Her hjemme har vi våre FrP-ere, mange av dem svarer direkte til radikaliseringen av de amerikanske republikanerne, og bruker de samme argumentene. Kommentarfeltene flommer over av dritt og lort, gjerne fra eldre mennesker som har lært seg Facebook (ikke så vanskelig) og deretter skal begynne å diskutere i offentligheten (ganske mye vanskeligere).
Men all polarisering til side – hva forener oss? Hvilken vei kan vi gå for mer forståelse og forsoning, og hvordan kan vi trenge gjennom de murene av mistillit som går tvers gjennom våre hoder? Svaret er sikkert banalt, men det er ikke mindre sant: Vi må starte med det som forener oss.
Det er ikke for ingenting at enhver intelligent basarselger inviterer deg på te
Thorvald Stoltenberg, fred være med ham, han forsto det. Han visste hva som skulle til: Myke møter, uformelle møter. Gjerne ved kjøkkenbordet, over en enkel frokost, en kanne kaffe. Maten forener oss. Tekoppen forener oss. Knekkebrød? Sannsynligvis hadde aldri noen av Thorvalds gjester smakt knekkebrød før de fikk det servert av ham i leiligheten på Frogner. Knekkebrød med brunost, det norskeste av det norske.
Det er ikke for ingenting at enhver intelligent basarselger inviterer deg på te. Samme hvor du reiser: Egypt, Tyrkia… – Hei, vil du ha en kopp te, mister? Basarselgerne vet det alle vet. Enhver business starter med kontakt, og lite er så felles menneskelig som å møtes over en kopp te. Så tar man det derfra: Du, dette teppet her… du skal få en god pris.
Til slutt ble det slik at politikere på høyeste nivå nærmest forlangte å få en stund ved Thorvalds frokostbord, når de besøkte Norge. Kofi Annan var en av dem. Både Annan og Stoltenberg visste altså hva som skal til for en ekte dialog. De visste at du må starte i det små.
I Norge har vi hatt «ta en kopp te med»-aksjoner med stor suksess. Jeg vil anbefale alle å prøve det, selv om jeg helst drikker kaffe.
Ønsker vi bedre integrering i dette samfunnet, og ønsker vi reell forandring, må vi selv være den forandringen. Blant innvandrerfiendtlige på Facebook og i andre fora blir det ofte ironisert over ordet «berikelsen», fordi det mange ganger blir sagt at innvandring er en berikelse. Selvsagt er det det. Jeg ønsker innvandrere velkommen. Jeg har selv vært gift med en asiatisk innvandrer, og vil ikke et sekund nøle med å si at det var en berikelse. Ikke minst det kulinariske, som nå har ført til at jeg må spørre mine middagsgjester hvor mye chili de tåler. Jeg har lært meg at det finnes mennesker som spiser Joikakaker med chili og putter banan oppå makrell i tomat. Jeg har lært meg å elske bhangramusikk og Bollywoodfilmer. Jeg har lært meg navn på filmstjerner som de aller fleste nordmenn ikke aner navnet på. Jeg har lært meg ting på kjøkkenet som jeg (og forhåpentligvis mine middagsgjester) kommer til å ha glede av resten av livet.
Så, er innvandring en berikelse? Selvsagt. Det også. Problemer vil det alltid være. Men denne verden utvikler seg ikke ved at samfunnet er statisk. Et samfunn uten innvandring og påvirkning fra andre kulturer er en illusjon. Et slikt samfunn vil dø.
Vi mennesker har føtter. Forstår du den setningen, har du forstått mer enn de fleste.
Så si til din nabo, gjerne en du er usikker på: «Kom gjerne på en kopp te. Eller kaffe. Eller helt enkelt – kom på middag.
Så tar vi det derfra.
