- Setter staten religionene foran Norges lover? - 20.11.2019
I Norge får religiøse instanser til sammen over en halv milliard i statlig støtte, hvor hvert trossamfunn årlig mottar omkring tusen kroner per medlem. Halvparten dekkes av staten og den andre halvparten dekkes av kommunen der medlemmet er registrert. Satsene omfatter bruk av statlige bygg, så som kirker, moskeer og synagoger, og finansierer også de ansatte som drifter trossamfunnene. Dette i likhet med andre arbeidsplasser som også delvis driftes av, og er avhengige av, statlig støtte, som mange frivillige organisasjoner og NGO-er.
Motsetningene oppstår derimot hvor krav til inkludering og mangfold stilles. På det området er nemlig religiøse instanser unntatt fra likestillings- og diskrimineringsloven.
Ingen plan for likestilling og mangfold
Ved de aller fleste arbeidsplasser stilles det krav til mangfold og likestilling, mens religiøse instanser står fritt til å praktisere sin ideologi på tross av menneskerettigheter og det verdigrunnlag som ligger til grunn for Norges lover.
I en undersøkelse av NRK vises det til at i 70% av moskeene finnes det ingen kvinnelige representanter i styrene, og i sin helhet ligger kvinneandelen i styrene for moskeer på 8%. Om ikke det er urovekkende i seg selv, så segregeres kvinner og menn i moskeer, og i de få moskeer hvor kvinner og menn faktisk er samlet, står kvinnene bakerst i lokalene og mennene foran. Det finnes heller ingen kvinnelige imamer, og kvinner får ikke lov til å synge verselinjer fra koranen slik menn gjør. Dette på grunnlag av at Islam ikke har gjennomgått en reform, og det praktiseres i utstrakt grad både tolkninger og verdier tilhørende oldtidens dogmer, hvor mentaliteten tilsier at kvinnen er mannens eiendom, og tilhører hjemmesfæren.
Ei heller finnes noen dokumentert plan om økt mangfold og representasjon av kvinner, eller noe pålegg fra staten om plikt til å arbeide med likestilling av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
Kirken i riktig retning – dog fortsatt lang vei å gå
Dette i motsetning til den Norske kirke hvor det nå er et flertall av kvinner i styret og representasjon av mangfold har utviklet seg positivt over tid. I et flertall av kirkene finner vi både kvinnelige og homofile prester og det praktiseres i stor grad likestilling mellom kvinner og menn i forhold til oppgavene som utføres og rollene som praktiseres.
Selvfølgelig anerkjennes det at kirken ikke alltid har vært slik. Det er kun etter de siste årenes harde kamp med reformer, nytolkninger og demokratiske valg at vi har fått en mer åpen kirke, som ikke undertrykker kvinner og fordømmer minoritetsgrupper.
Problemet oppstår når vi tillater at religiøse miljøer, segregert fra resten av samfunnet, praktiserer eget syn på menneskerettigheter
Kristendommen som religion har allikevel fortsatt en lang vei å gå for å holde tritt med likestillings- og diskrimineringsloven. Vi trenger ikke å lete lenger enn de siste ukers debatt om homoterapi for å se tydelige eksempler på diskriminering, også i kirken.
Når trossamfunn finner egne regler
Vi har kjempet og utviklet oss langt på vei som nasjon i forhold til å skape likestilling for kvinner, og fremme minoritetsgrupper som har opplevd hat og fordømmelse, legitimert i religiøs praksis. Vi har utviklet oss til å bli et sekulært samfunn hvor menneskeverdet står i fokus og vi rammes inn av et lovverk basert på FNs menneskerettighetserklæring. Gjennom vår likestillings- og diskrimineringslov styrkes og sikres i større grad samfunnets utvikling ved håndheving av disse lovene som skal ivareta oss. Problemer oppstår derimot når vi tillater at religiøse miljøer praktiserer utviklingen av sitt eget syn på menneskerettigheter, segregert fra resten av samfunnet vårt.
Det er en farlig fallgruve som åpner seg når religiøse miljøer får praktisere ideologier og sitt eget syn på menneskerettigheter på sidelinjen av, motstridende til og uavhengig av Norges lover. Det er farlig å tillate en segregert utvikling, fordi vi med dette tillater at kampene vi har kjempet så hardt for å vinne, atter igjen kan bli tapt for oss.
En farlig utvikling – betalt av den norske staten
Når vi tillater hat, fordømmelse og nedverdigelse av kjønn og andre minoriteter med statens velsignelse, samtidig som vi gjennom midler bidrar til utvikling og styrking av disse miljøene, kan konsekvensene til slutt bli katastrofale. Resultatet er at folkegrupper med en ideologi som forkaster det Norske lovverkets verdisyn, utvikles på sidelinjen av og parallelt med samfunnet, istedenfor å være en delaktig i dets utvikling. I verste fall er det kun et spørsmål om tid, før miljøene enten på demokratisk eller aggressivt vis vil tilbakeføre lover og kamper vi har kjempet, for å erstatte vitenskap med religiøse ideologier.
Vi har sett mange eksempler på tilbakegang i verden i dag, så la oss ikke bli så naive og godtroende at vi ikke tror dette kan skje med lille gode Norge.
For å utvikle oss videre kan vi ikke sitte og vente på at religiøse miljøer finner det for godt å ta tak i utviklingen av mangfold og inkludering. Når religiøse instanser driftes av staten, og blir gitt 655 millioner av våre skattepenger, må det også stilles krav til at de følger og er delaktig i samfunnets utvikling og har et menneskesyn som er i tråd med og baseres på det norske lovverket. Det skal ikke være opp til hvert trossamfunn om de vil følge egne ideologier rundt menneskerettigheter. De skal på lik linje med resten av samfunnet være pålagt å følge de krav som gjenspeiler det norske samfunnets verdigrunnlag.
Ved at staten drifter religiøse instanser som unntas Norges likestillings- og diskrimineringslov, viser vi at vi setter religion over Norges lover. Det kan vi ikke leve med.
