Foto: Skjermdump
Noen tanker er lette å skrive ned. Mens andre er mye vanskeligere.
Vanskeligere fordi det er mye følelser. Vanskeligere fordi det er mange mennesker involvert, med sine tanker, og sine følelser.
Jeg føler et sterkt behov for å dele mine tanker og opplevelser om det som skjedde på Øvre Torv i Kristiansand lørdag 16 november. Men jeg visste det var helt nødvendig å la det gå litt tid før jeg gjorde det. Jeg ønsker ikke å skrive noe i affekt. Alt jeg sier og alt jeg skriver skal jeg kunne stå for. Det er viktig for meg.
De fleste har nok fått med seg SIAN (Stopp Islamiseringen Av Norge) sin demonstrasjon på Øvre Torv på lørdag. Og de fleste har nok også fått med seg media sin fremstilling av det som skjedde. For meg, og for veldig mange andre, muslimer og ikke-muslimer, er det utrolig viktig å få fram hele sannheten. Og det vil jeg prøve å gjøre nå.
Først av alt, tusen takk til alle som møtte opp for å vise at vi ikke aksepterer hat og rasisme i byen vår! Takk til alle som valgte å bruke av sin tid denne lørdagen til å støtte oss som budskapet var rettet mot. Takk for all kjærligheten og all støtten dere viste oss.
Sian hadde kalt denne demonstrasjonen «SIAN Stand i Kristiansand – Koranbrenning», og hadde på forhånd gått klart og tydelig ut med at de planla å brenne Koranen. Kommunen reagerte med å kreve en revurdering av demonstrasjonen, og de trakk tilbake tillatelsen. Det ble en stor sak, og det hele endte med at SIAN skulle få lov til å holde demonstrasjonen sin, men at all bruk av åpen ild var forbudt av sikkerhetshensyn. Politiet gikk også ut og gjorde det klart at om de likevel ville gjøre et forsøk på å brenne Koranen ville de stanse demonstrasjonen umiddelbart. Dette gjorde oss trygge på at politiet ville gripe inn dersom de likevel prøvde å sette fyr på Koranen.
Da Sian rigget klart til demonstrasjonen sin la de Koranen på en engangsgrill. Denne ble fjernet av politiet før demonstrasjonen startet. Flere flagg og faner som motdemonstranter hadde tatt med ble fjernet, da de potensielt kunne utgjøre en fare hvis det ble opptøyer. En forståelig vurdering. Vi føler oss trygge på at politiet tar demonstrasjonen på alvor, og at den vil foregå i en så ryddig form som mulig. Selv etter at SIAN-topp Arne Tumyr forteller til media samme formiddag at de på tross av forbudet mot åpen ild har en plan B, så føler vi oss rolige. Politiet hadde jo trygget oss på at de ville gripe inn.
De første 45 av de avsatte 60 minuttene SIAN hadde fått gikk for seg som en hvilken som helst annen SIAN-demonstrasjon. De som hadde blitt invitert av SIAN til å snakke fikk gjøre det uten annen motstand enn rop og slagord fra motdemonstranter. SIAN fikk lov til å dele sitt budskap, og vi andre fikk lov til å dele vår motstand.
-Vi sto rolig og hørte dem rope ut at profeten Muhammed var pedofil
-Vi sto rolig og hørte dem rope ut at profeten Muhammed var en krigsherre
-Vi sto rolig og hørte dem rope ut at alle muslimske kvinner er undertrykket
-Vi sto rolig og hørte dem rope ut at islam er en voldelig religion som må forbys i sin helhet.
Da SIAN-topp Arne Tumyr mot slutten av demonstrasjonen tok frem Koranen og ropte ut at nå var tiden kommet for å brenne den, sto vi fremdeles rolig. Fordi vi følte oss trygge på at politiet ville gripe inn dersom de faktisk prøvde å gjennomføre det. De hadde jo vært så tydelige på det.
Tumyr fortsetter med å si at politiet har nektet dem å gjøre det, og han kaster den heller i en søppelbøtte. Det vekker selvfølgelig vonde følelser. Noen skriker. Noen roper. Men det er fremdeles ingen tegn til opptøyer. Det er ingen som har i tankene å løpe inn. Vi kunne lett ha gjort det, for åpningen i gjerdet mellom oss og SIAN var 3-4 meter bredt, og de to politifolkene som sto der hadde ryggen til oss. Nå er de vel ferdige.
Men de var ikke ferdige. De sa på forhånd at de hadde en plan B. De skulle brenne Koranen, koste hva det koste ville.
Det som skjedde videre er så ubegripelig at det er vanskelig å formulere med ord. SIAN-leder Lars Thorsen klarer å ta noen skritt frem med Koranen i hånda. Og med totalt 30-40 uniformerte og sivile politifolk som vitner, brenner Koranen i 7 sekunder før den første motdemonstranten rekker fram. Thorsen kaster den brennende Koranen på bakken sekundet før mannen løper inn i ham, og rett bak følger jeg.
Thorsen kaster den brennende Koranen på bakken sekundet før mannen løper inn i ham, og rett bak følger jeg.
Først 9 sekunder etter at han setter fyr på Koranen griper politiet inn. Det betyr at politiet aksepterte at SIAN satte fyr på Koranen. De aksepterte at den fikk brenne i flere sekunder. Men de aksepterte ikke at vi reagerte. Det finnes utallige videoer av hendelsen på Facebook, YouTube og andre medier som viser hendelsesforløpet klart og tydelig.
-De viser at vi ikke løp inn da Tumyr tok frem Koranen
-De viser at vi ikke løp inn da han kastet Koranen i søppelbøtta.
-De viser at Thorsen fikk sette fyr på Koranen uten at politiet reagerte
-De viser at Thorsen fikk gå rundt og vise frem en brennende Koran i 7 sekunder uten at politiet grep inn
Og de viser at politiet først kommer etter at min venn og jeg løper rett på Thorsen. 9 sekunder høres kanskje ikke så mye ut. Men ta øynene bort fra skjermen et øyeblikk. Lukk dem, og tell 9 sekunder. Det er egentlig ganske lenge?
Denne posten kommer ikke til å inneholde en unnskyldning fra meg, eller en unnskyldning på vegne av mine venner. Jeg står helt og holdent for det jeg har gjort, fordi hjertet mitt forteller meg at det var det riktige å gjøre. Jeg er klar for å ta konsekvensene. Og jeg hadde gjort det igjen.
Én tanke jeg sitter igjen med nå, to dager etterpå, er denne: Hadde politiet gjort som de sa de skulle, nemlig overholdt forbudet mot bruk av åpen ild, så hadde aldri situasjonen eskalert.
Hadde politiet stanset Thorsen i det de forsto at han faktisk tente på Koranen, så hadde vi ikke trengt å gjøre det vi gjorde.
Politiet hadde tid. Masse tid. Men de valgte å ikke gripe inn. De valgte å la SIAN bryte loven. De valgte å vente på en reaksjon fra oss før de grep inn.
Det jeg ønsker med denne posten er å få frem hva slags ringeffekter det som skjedde kan skape.
En åpenbar konsekvens er jo at mange nå sitter med et inntrykk av at vi er voldelige mennesker. Alle videoer viser jo at vi løper rett på Thorsen. Ja, vi sparker ham. Og det har jeg ingen planer om å unnskylde eller bortforklare. Videoen viser at vi reagerer på en voldelig måte. Men det betyr ikke at vi er voldelige mennesker. Det betyr at vi er villige til å beskytte det som er viktig for oss, på tross av konsekvenser det måtte få for oss.
Noen føler kanskje skuffelse over det de ser at jeg gjør. Kanskje til og med sinne og avsky. Men de som står meg nærmest vet at disse sekundene ikke definerer hvem jeg er. De sier noe om hva jeg er villig til å gjøre for å beskytte det som er viktig for meg og mine, men det definerer ikke meg som menneske. Og jeg føler ingen trang til å unnskylde mine handlinger.
At det nå finnes mennesker som mener jeg er voldelig får jeg leve med. Jeg vet hva som bor i hjertet mitt, og jeg og mine nærmeste vet at jeg ikke er voldelig av natur. Vi flyktet fra et land druknet i vold. Vi flyktet til et land med fred. Fordi det er et land med fred vi ønsker å bo i.
Den konsekvensen som bekymrer meg mest er effekten dette kan ha på andre. Jeg spør meg selv: Hva tenkte nyankomne flyktninger og innvandrere om norsk politi på fredag? Og hva tenker de i dag? Det de har sett er at en høyreekstrem gruppe har fått politibeskyttelse da de brant Koranen i offentligheten. De har hørt at politiet har gitt et løfte, og de har sett at de har brutt det løftet.
Barn og unge i Norge lærer at politiet er sterke, rettferdige mennesker som gjør sitt ytterste for å beskytte mennesker i Norge. Vi kan stole på politiet. Politiet tar de slemme. Har du problemer er det trygt å gå til politiet. Politiet ordner opp.
Vi var trygge på at politiet ville ordne opp i går. Men de vendte oss ryggen. De brøt løftet sitt, og de satte oss i en umulig situasjon.
I går, 16. november 2019, på flotte Øvre Torv i Kristiansand, var det som om tiden ble skrudd tilbake. Det føltes som om vi befant oss i Tyskland tidlig i 1930-årene. I perioden da rasismen gikk fra å være en ulmende uro som kokte under overflaten, til å få et solid fotfeste i samfunnet. Det begynte ikke med gasskammere. Det begynte med hatefulle ytringer mot minoriteter, og det begynte med bokbrenninger.
Jeg elsker ytringsfriheten i Norge. Men hvor går grensen for hva som skal beskyttes av ytringsfrihet? Hvor går grensen mellom religionskritikk og hån? Hva er folkeopplysning, og hva er hatefulle ytringer? Det er umulig å definere.
Personlig mener jeg at åpne diskusjoner rundt religion er sunt. Og religionskritikk er også sunt, så lenge det holdes saklig og ryddig. Det SIAN driver med er ikke religionskritikk. Det er hat, hån og provosering. Og jeg synes ikke hatefulle ytringer, hån mot folkegrupper eller ord som ytres kun for å gjøre andre mennesker vondt bør beskyttes av ytringsfriheten.
Alle mennesker er frie til å tenke, mene og føle hva de vil. Jeg aksepterer og respekterer at det finnes mennesker som hater Islam. Det har de rett til. Koranen sier tydelig at man skal respektere andre menneskers valg om å tro på andre enn Han vi tror på. (Kapittel 109).
I Syria hadde vi venner som var kristne. Vi visste om folk som tilba Satan. I Libanon bodde jeg i en by hvor menneskene trodde at Gud var en mann som bodde i denne byen. Her i Norge har jeg venner som er ateister, og jeg har venner som har konvertert fra Islam til Kristendom. Jeg har aldri følt et behov for å kritisere deres tro. Jeg er venner med mennesker, og det spiller ingen rolle hva de tror på. Deres tro er deres privatsak, og den respekterer jeg.
Jeg er åpen for at mennesker kan stille meg spørsmål om Islam. Jeg er åpen for å diskutere, og jeg er åpen for å lytte til kritikk av Islam. Fordi jeg tror at diskusjoner rundt disse tingene kan bryte ned murer og bygge broer. Men diskusjonene må være bygget på respekt. Og ja, kritikk kan også være bygget på respekt.
Det var først da jeg kom til Norge at jeg opplevde hat mot andre religioner, og da spesielt Islam. Aldri hadde jeg trodd at en høyreekstrem gruppe som SIAN lovlig kunne stå å formidle sitt hat på den måten jeg var vitne til på lørdag, i frie, fredfulle Norge. Og det gjør meg trist at vi ikke kan respektere hverandres tro i Norge, på samme måte som jeg er vant til fra Syria, der kristne og muslimer var gode naboer, og moskeer og kirker var bygget ved siden av hverandre.
Telefonen har ikke stått stille siden lørdag ettermiddag. Dette har blitt en enorm sak, og det forstår jeg. Det er viktig for meg å få takke for all støtte. Jeg og familien setter ubeskrivelig pris på det.
Det er startet en innsamlingsaksjon for å betale bøtene jeg og mine venner fikk etter det som skjedde. Det varmer hjertet mitt at det finnes folk som ønsker å hjelpe, men vi takker vennlig og respektfullt nei til økonomisk hjelp. Vi er i kontakt med advokat, og ønsker å prøve saken for retten, da vi mener at politiet hadde all tid og alle muligheter til å gripe inn og stoppe koranbrenningen. Vi har med andre ord blitt enige om å ikke innrømme straffeskyld, og vi kommer ikke til å betale boten. Det blir en lang vei å gå, men vi mener det er en viktig sak å prøve i retten, og vi håper utfallet vil sette noen føringer for hvordan eventuelle fremtidige lignende situasjoner skal håndteres. Om vi blir dømt i retten tar vi konsekvensene av det.
Dersom det var varslet at en hellig skrift skulle brennes igjen i morgen hadde vi gjort det samme igjen. Det spiller ingen rolle om det hadde vært Koranen, Bibelen, eller en hvilken som helst annen hellig skrift. Fordi man skal respektere andres religion.
Hva som venter de neste ukene og månedene vet vi ikke. Men vi velger å ta denne kampen.
Vi velger også å anmelde politiet for ikke å gripe inn og avverge et lovbrudd.
Vi velger å stole på det norske rettssystemet, og gjøre dette på en ryddig måte. Fordi det er det man gjør i et fritt og demokratisk land.
