- Nazi vs Sovjet symboler – en kritisk sammenligning - 11.08.2024
- Treet vårt | Torvald Therkildsen - 24.09.2021
- Mye kan skje like før baren stenger | Torvald Therkildsen - 08.08.2021
Norges statsminister, Erna Solberg, skrev den 9. november, i anledning 30-årsmarkeringen av Berlinmurens fall, et ypperlig innlegg i BT om friheten vi har arvet etter 30 år med demokratisering av et splittet Europa. Murens fall i Berlin markerte ikke bare slutten på styret i Øst-Tyskland, men initierte et sosioøkonomisk skifte i verdensorden. Sovjets og kommunismens fall markerte slutten på autoritære ideologier, og åpnet porten til Vestens liberale verdier. Solberg gjør rett i å advare mot at friheten som ble kjempet for slett ikke er noe vi burde ta for gitt. Men Solberg, som mange andre, glemmer noen viktige detaljer.
Opprinnelig EU-struktur utdatert
Det er ikke bare høyreekstremisme og nasjonalisme som truer dagens demokrati. Det er slettes ikke gitt at det Solberg beskriver som tettere økonomisk samarbeid har ført til et sterkere demokrati og institusjonsbygging. Ei heller at utvidelsen av EU er utelukkende positivt for demokratiske verdier. For EUs utvikling er en større eksistensiell trussel mot det europeiske demokratiets framtid enn Putin. Jeg skal utdype dette her:
EUs fødsel var bra for stål- og kullindustrien – men nå trenger organisasjonen etiske og demokratiske rammeverk.
EU startet som et integrasjonsprosjekt hvor kontroll av viktige resurser for krigføring ble underlagt en internasjonal organisasjon, i det håp at denne delegeringen ville forhindre incentivet til å angripe andre nasjonalstater. Grunnet organisasjonens opprinnelige kompetanseområde, var det ønskelig at de ansvarlige skulle være teknokrater, ettersom markedseffektivitet ville stagnere hvis enhver lovendring skulle diskuteres demokratisk. En slik struktur er fornuftig for stål og kullhandel, men ikke når de samme institusjonene utvikles til nå å omfatte sivile og sosiale rettigheter.
Demokratisk underskudd i EU-utviklingen
Samfunnsforskerne Andreas Follesdal, fra Universitetet i Oslo, og Simon Hix, fra London School of Economics, identifiserer i Why There is a Democratic Deficit in the EU (2006) fem problemer med det demokratiske underskuddet i dagens EU.
1.
Den kontinuerlige integrasjonen av nasjonale og internasjonale institusjoner ført til at EU har langt større utøvende makt enn nasjonalstatene. Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen har i løpet av de siste tiårene utviklet juridiske prinsipper som nå gjelder sosiale, politiske, og sivile rettigheter, i så stor grad at den har drevet hvilken retning integrasjonen i Europa skal ta.
2.
Ovennevnte gjør hvert enkelt parlament i de ulike medlemslandene for svake til å ha en effektivt maktbalanse mellom EU og dets medlemmer. For eksempel, da EU prøvde å stoppe eurokrisen, undergravde de handlingsrommet til nasjonale parlamenter med svake økonomier
3.
Til tross for at EU-parlamentets medlemmer er direkte valgt av EUs borgere, indikerer moderne forskning at folk stemmer på sine internasjonale representanter ut ifra nasjonale preferanser. Grunnen til dette er lav tillit til det Europeiske Parlamentet, og at nasjonale interesser fremdeles er viktigst for folk flest, og fører til lav deltakelse i europeiske valg.
4.
EUs institusjoner, grunnet sin historiske utvikling, er fremdeles er alt for teknokratiske. Ekspertgrupper og store lobbygrupper har langt større innflytelse på de lovverkene som konstrueres enn borgerne har.
5.
Sistnevnte fører til at EUs avgjørelser ikke reflekterer borgerne sine preferanser og ønsker. Hva folk stemmer på er sjeldent det som gjøres om til politikk.
EU må tørre å sette krav til verdier
EU har vokst til å bli en helt unik form for internasjonal samhandling på tvers av landegrenser, og det skal ikke underdrives at det er et langt bedre prosjekt enn stridende nasjonalstater i dagens globale samfunn. Det er selvfølgelig slik at vi trenger å stå samlet mot land som Russland, Kina, og USA for at vi skal kunne forbli konkurransedyktige i framtiden. Men EU må forbedre sine demokratiske prosesser hvis vi ikke skal ende opp med enda et autoritært regime der avgjørelser om alle individers handlingsrom blir tatt av et fåtall av individer i lukkede rom.
Solberg har helt rett i at Putins autoritære regime og sterke tilknytninger til oligarker er et problem. Framveksten av hatefulle ekstremister er minst like skummelt, særlig når en ser hvor vanskelig det er for EU å kontrollere land som Polen der høyreradikal legalisme og nasjonalisme blomstrer. Berlinmurens fall i 1989 har på alle måter ført til større liberalisering og økt fokus på menneskerettigheter i Europa.
Men ideen om Putin som den største trusselen mot EU, får en ganske så hul klang med tanke på organisasjonens egne utdaterte strukturer og bristende demokrati.
For hvis EU ikke klarer å styre sine egne medlemmer når de bryter vekk fra demokratiske og liberale verdier, er det på tide med en kritisk evaluering av om organisasjonen evner å beskytte EU-borgernes frihet.
