Spaltist i Utrop.
- Slutt å utnytte minoriteter i produktmarkedsføring! - 20.05.2020
- Mohammed steker ikke pinnebrød i peisen - 20.04.2020
- Krekar-saken: Vi kan ikke deportere folk vi ikke liker - 15.03.2020
Midt i den arabiske våren la jeg turen til Egypt. Det skjedde på impuls. Jeg hørte noe arabisk musikk på radioen, og plutselig hadde jeg bestilt flybillett. Planen var å komme seg inn til Kairo og se med egne øyne hva som skjedde.
Da viste det seg at det fikk vi ikke lov til, av sikkerhetsårsaker, så da var det å loke rundt i Sharm-el Sheikh, en liten tidligere fiskerlandsby i Sør-Sinai, ved kysten av Rødehavet, nå et velkjent turiststed. Krystallklart vann, veldig god mat og…noe inni helsikes varmt.
Derfor bar det over til shoppingmekkaet ved hotellet for innkjøp av lokale klær. Jeg kjøpte ti galabeyas på rappen, og har siden aldri sett meg tilbake. Dette var absolutt noe for meg: Lette, ledige, fargerike og fotside mannsklær i tynn, lekker bomull. I 35 varmegrader er det siste du vil ha på deg trange saker som klistrer seg til kroppen. Men sistnevnte er faktisk hva de aller fleste vestlige menn går kledd i.
Jeans og skjorte, hva er det egentlig? Historisk sett er det en etterlevning av soldatuniformen, som var tettsittende blant annet fordi Napoleon med sin hær ikke skulle pådra seg lus og lopper. Og det hele er selvsagt en tragedie: Krigene ja, men nå snakker jeg om klærne. Enhver mann vet hvor ille det er med klær som strammer og klemmer overalt de ikke skal stramme og klemme. Men – de finner seg i det likevel. – Ikke jeg.
Vel hjemme i Norge prakket jeg galabeyas på mine venner. Naboen, Dag Solstad, fikk også en. Mine to bandkompiser ble tvunget til også å opptre i galabeyas under åpningen av Vossajazz 2011, noe som ga dem traumer for livet. Påstår de.
Siden har jeg kjøpt lignende klær i mange land jeg besøker. I Lisboa fikk jeg dem sydd av en kunstner etter mål, i portugisisk ull, påsydd applikasjoner av Frida Kahlo, David Bowie og Salvador Dali. Det er nå blant mine kjæreste plagg. I Marokko kalles de gandoras, så en ny bunke ble innkjøpt i Essaouira, byen som hvert år arrangerer en gnaouwa-festival som kalles Afrikas svar på Woodstock. I Thailand bestilte jeg 25 skreddersydde eksemplarer i silke og thai-silke. Det kostet ikke all verden, i hvert fall ikke mer enn å kle seg opp i Norge.
Så, hva er vitsen med å fortelle dette? En del av det er å fortelle at det fins andre alternativer enn dress, bukse og skjorte for en mann. Vi er for pokker ikke soldater lenger, så hvorfor skal vi da gå i uniform? Hver gang jeg er på Grønland eller Tøyen er jeg misunnelig på mannfolkenes shalwar khamiz. Selv om den er todelt, er det selvsagt behageligere enn å gå i Dressmann og Cubus´ tåpelige trangbukser. For oss med en kropp som absolutt ikke er A4, er det dessuten en nødvendighet.
Jeg satte meg på en uterestaurant og bestilte en øl, og ble hevet ut – lengre har vi ikke kommet.
Går jeg så i disse klærne utendørs? Ikke i Norge, bortsett fra i private sammenhenger. Men hjemme i mitt eget hus går jeg aldri i noe annet. De klærne tilbyr den totale frihet, verdens mest behagelige plagg. Selv Wall Street Journal og New York Times har artikler om vestlige menn i kaftan for tiden.
I Thailand brukte jeg dem utendørs i den lille kystbyen, men ikke i hovedstaden Bangkok. Det er ofte uroligheter der, og mye av det handler om vold mellom muslimer og andre grupper. Så der kledde jeg meg vestlig. I Frankrike der jeg ofte besøker en musikkfestival om sommeren, dristet jeg meg en glovarm julidag inn på torget der konsertene foregår, kledd i en fargesprakende gandora. Om sommeren er jeg temmelig brun i huden, og skjegget hører jo til. Jeg satte meg på en uterestaurant og bestilte en øl. Jeg ble hevet ut.
Lengre har vi ikke kommet. Også i Frankrike lever rasismen i verste velgående. Jeg ropte «Hitler!» etter innehaveren – og bar deretter aldri gandora utendørs.
