Foto: ScanStock
I fjor poengterte Abid Q. Raja (V) at manglende mangfold i det norske samfunnet er forårsaket av et usynlig glasstak i arbeidslivet, som hindrer etniske minoriteter å nå igjennom.
Politikken fortsatt lite fargerik
Bildet Raja tegnet i fjor, ble bekreftet av årets valgkamp:
SSBs tall som ble lagt frem i august i år viser at folk med innvandrer- og minoritetsbakgrunn fortsatt er sterkt underrepresentert i norsk politikk. Mens nesten 2 av 10 (17,7 %) av Norges drøyt 5,3 millioner innbyggere er innvandrere eller er norskfødte med innvandrerforeldre, hadde bare 3,6 % av kandidatene i kommunevalget innvandrerbakgrunn.
Blant partiene på Stortinget er MDG best på mangfold da 11, 4 % av MDGs 2684 kandidater hadde innvandrerbakgrunn.
Vi finner valgets soleklare vinner, Senterpartiet (Sp), på motsatt ende av skalaen. 1,7 % av Sps 8.640 kandidater hadde bakgrunn fra et annet land enn Norge. Frp ligger tett på Sp, men presterer et hakk bedre: 2,7 % av Frps kandidater hadde innvandrerbakgrunn.
I dag konkurrerer politiske partier om å bli oppfattet som strenge og akkurat passe rettferdige i sin innvandrings- og integreringspolitikk. Det er også relativ enighet i begge ender av den politiske skalaen om at integrering og inkludering er ønskelig. Sistnevnte goder er dog ofte lite synlige i partiorganisasjonene selv.
Når borgere faller utenom, mister demokratiet legitimitet
Demokratiet vårt er tuftet på prinsippet om deltakelse. I et godt og velfungerende demokrati får innbyggere mulighet for å påvirke og utøve innflytelse over lokale beslutninger. Politisk deltakelse henger tett sammen med nærhet og likeverd. Denne prosessen skaper en identitet og et fellesskap omkring det lokale. En slik politisk integrering bygger opp tillit og legitimitet, men skjer først og fremst lokalt. Nettopp derfor er det uheldig at Sp, det partiet som står sterkest i små kommuner, er dårligst på mangfold i sin egen organisasjon.
I et velfungerende demokrati får innbyggere mulighet til å påvirke lokale beslutninger.
Etniske minoriteter er dog ikke bare svakt representert i politiske partier. Vi ser de samme tendensene i arbeidslivet og på en del andre områder i samfunnet, deriblant i kommunestyrer, utvalg, råd og ideelle og frivillige organisasjoner.
I denne sammenheng er det relevant å merke seg at forskning viser at etniske minoriteter deltar like mye som nordmenn i dugnad og frivillig arbeid. Så, hvorfor er ulike minoriteter så svakt representert i politikken, og hva kan vi gjøre med dette?
Utslitte begreper med løse definisjoner
Likestilling under en valgkamp er et passende eksempel. I programmene til partiene på Stortinget blir likestilling forstått som en grunnleggende verdi, et nødvendig lim som holder samfunnet samlet, en rettighet og en plikt. Altså et begrep de fleste partiene vil påstå at de kan stille seg bak. Det er derfor ikke unaturlig at alle partier er enige i at vi må stille krav om likestilling til innvandrere som skal integreres i vårt samfunn.
Innvandrere er sådan forpliktet til å følge opp den «selvfølgeliggjorte» definisjonen av likestilling, som i virkeligheten er brukt av så mange at ordet trolig ikke vekker de samme assosiasjoner hos alle.
Under en valgkamp, får gjerne «likestilling» ulik valør for kvinners likestilling generelt og hos etniske minoriteter.
Mens likestilling mellom kjønnene dreier seg om å få flere kvinner på valglistene, handler ofte likestilling av etniske minoriteter om å få flere innvandrere til å bruke sin stemmerett. I sistnevnte sammenheng inkluderer likestilling altså ingen tanker om å få til mer «likestilte» partiorganisasjoner med større deltakelse fra et større spekter av mennesker.
Partivedtekter bør sikre minoriteters plass
Måten integrering blir definert på i dag er basert på en ovenfra-og-ned-tilnærming, og det er snevert og uheldig. Hule løfter om integrering og mangfold må bort fra partiprogrammene og inn i partiorganisasjonene selv. Det må ikke bare være noe vi snakker om, men noe vi gjør. I partiorganisasjoner bør det bli forankret i beslutningsprosesser. Dette kan forsikres gjennom en egen klausul i partienes vedtekter, der etniske minoriteters andelsmessige plass i det norske demokratiet sikres.
