- Trellevik svarer ikke på kritikken om utsendelse av Abbasi-familen - 12.01.2020
- Skandaløs evaluering av Abbasi-utsendelsen - 19.12.2019
Det var mange som ble rystet i sommer da familien Abbasi ble forsøkt uttransportert til Afghanistan til tross for at mor ble beskrevet som «bevisstløs» gjennom hele prosessen. Mor ble sendt tilbake til Norge av helsemessige årsaker etter ankomst i Istanbul, mens de tre barna, hvorav én var mindreårig, ble værende igjen i påvente av videre transport. Utsendelsen ble imidlertid brutt da det ble klart at Afghanistan ikke ville ta dem imot, og familien ble følgelig returnert til Trondheim.
Justisministerens mangelfulle forståelse for kriser
Sammen med min kollega i Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg (MRU), Nora Sveaass, skrev vi en kronikk i Aftenposten like etter utsendelsen, der vi påpekte at samtlige psykologiske prinsipp for mennesker i krise ble brutt i denne saken. Vi stilte spørsmål ved vurderingene som ble gjort av den involverte legetjenesten, og formidlet at belastningene familien ble påført ikke kunne forsvares fra et psykologfaglig eller humanitært perspektiv. Vi mente at saken reiser prinsipielle spørsmål om hvordan norske myndigheter håndhever barns og asylsøkeres rettigheter, og oppfordret til en bred diskusjon om hvordan slike deportasjoner gjennomføres.
Justisminister Jøran Kallmyrs konklusjon var av en ganske annen art da han i november oversendte sine vurderinger til Kommunal- og forvaltningskomiteen. Han avsluttet brevet med at han har tillit til de involverte tjenestene og at han «selv i etterpåklokskapens lys» ikke kunne «se at det er grunnlag for å kritisere noen av de beslutningene som ble truffet».
«Etterpåklokskap» handler om å reflektere rundt en hendelse når man har fått litt avstand til det som har skjedd, slik at man kan betrakte det hele i lys av supplerende informasjon og ny kunnskap. Etterpåklokskapens lys burde derfor synliggjøre det som kanskje der og da var mørklagt; nemlig de menneskelige kostnadene og familiens behov i en ekstremt vanskelig situasjon. Videre burde Kallmyr problematisere at han uttaler å ha tillit til en legetjeneste som både har vært gjenstand for kritikk over tid og i tillegg er klaget inn til Legeforeningen. Men viktigst av alt, burde han erkjenne alvoret i at ansvaret for en mindreårig gutt ble overlatt til to eldre søsken, riktignok juridisk voksne, som selv stod oppi det som med stor sannsynlighet var deres livs største krise. Denne krisen skulle de tåle uten mor, og de skulle tåle den i ett av verdens farligste land. Å pålegge to ungdommer dette ansvaret overfor en mindreårig, vitner om en manglende forståelse for hva kriser gjør med mennesker og hvilken støtte man da trenger. Etterpåklokskapen burde fortelle Kallmyr at tre ungdommer aldri skal fratas sin omsorgsperson under slike omstendigheter, for så å tvinges inn i en situasjon der de påføres unødig psykisk belastning. Ikke i regi av den norske stat.
Å leve i konstant usikkerhet
Men det er ikke bare Kallmyr som er rammet av ettertidens snøblindhet. Ove Trellevik (H) uttalte nylig fra Stortingets talerstol at utsendelsen ikke kunne ha blitt gjennomført på en bedre måte. Den var faktisk «super».
Jeg er ganske sikker på at Abbasi-familien ikke ville ha brukt de ordene dersom de hadde blitt hørt i denne saken.
En bevisstløs mor og krisepregede ungdommer kan ikke gi hverandre tilstrekkelig støtte i denne situasjonen
Det en ansvarlig politiker burde uttale fra talerstolen, er at unge mennesker som har gjennomlevd flukt og utrygghet gjennom store deler av livet sitt, er mer sårbare i møte med ytterligere påkjenninger. Det er derfor viktig at de får leve i en avklart situasjon så tidlig som mulig, slik at de kan etablere seg, bli integrert i et lokalmiljø, finne sin plass og løfte blikket fremover. Midlertidighet kan svekke motivasjonen for skolegang og deltakelse på den sosiale arenaen, mens en overhengende trussel om å bli uttransportert til et av verdens farligste land øker risikoen for psykiske vansker. Å leve i en kontinuerlig trusselsituasjon kan blant annet føre til konsentrasjonsvansker, søvnvansker, engstelighet og depressivitet, men kan også få langt mer alvorlige følger. Dette må vi gjøre alt vi kan for å unngå.
Ungdommene fratatt grunnleggende trygghet
Fra talerstolen burde han ha fortsatt med å si at ungdommer ikke på magisk vis endrer seg over natten når de fyller 18 år. De frontale områdene av hjernen, som blant annet er viktige for at vi skal kunne forstå og gi mening til våre omgivelser og erfaringer, er ikke ferdig utviklet før i midten av tyveårene. Store biologiske og nevrobiologiske endringer i denne perioden gjør at unge voksne vil ha behov for støtte, veiledning og trygghet i sin voksenkontakt, slik at de får et stabilt fundament de kan utforske verden ut ifra. På den måten kan de med tiden løsrive seg og bli selvstendige, trygge voksne selv, samt bygge videre på det livet har gitt dem så langt. Trellevik burde ha sagt at norske myndigheter må ta ansvar for å gi unge mennesker den tryggheten, også dem som skal uttransporteres til Afghanistan.
En deportasjon til Afghanistan fratar ungdommene deres grunnleggende trygghet. Premissene for fremtidsutsiktene blir totalt endret, og de står fullstendig maktesløse i møte med et system som er så mye større enn dem selv. Ungdom har verken livserfaring eller mestringsstrategier tilsvarende det de forhåpentligvis vil ha senere i livet, og er derfor ekstra avhengig av god voksenstøtte, forberedelser og skånsomme overganger. En bevisstløs mor og krisepregede ungdommer kan ikke gi hverandre tilstrekkelig støtte i denne situasjonen.
At denne utsendelsen ble forsøkt gjennomført, til tross for mors svekkede helsetilstand og til tross for at de tre søsknene ble skilt fra sin omsorgsgiver i en ekstrem livskrise, er ikke «supert». Det er en skandale som viser at etterpåklokskapens mørketid er kommet. Myndighetene har påført en allerede hardt prøvet familie enorme belastninger, som kunne ha vært unngått ved å avbryte forsøket tidligere. Både Kallmyr og Trellevik kan ha rett i at regelverket ble fulgt, men da gir regelverket for dårlig vern for utsatte mennesker. Respekten for menneskeverdet må håndheves også i utvisningssaker. Vi må lære av denne saken, slik at vi ikke fortsetter å skade unge mennesker på veien mot et innvandringspolitisk mål.
