- «Du hører ikke hjemme i Norge» | Thea Munkeby - 12.08.2021
- Hvor lenge skal vi vente på medmenneskelighet fra regjeringen? - 16.09.2020
- Gledelig jul fra Lesvos - 24.12.2019
Europa – Hellas – Lesvos – Mytilíni – feriedestinasjon – luksus – ferieparadis – strender – strender som skyller inn gummibåter – gummibåter fylt av flyktninger – flyktninger – mennesker – mennesker med spebarn, døde spebarn som skylles inn på stranden – døde mennesker – døde sjeler – levende kropper med døde sjeler.
Du er i Moria-leiren
Det er ikke her du skal ligge. Du skal egentlig gå ditt siste år i barnehagen. Du skal jo ikke være omringet av provisoriske gjenstander som ligner et hjem, en madrass som er så hard at du like gjerne kunne ha ligget på bakken, som du i tillegg må dele med familien din på seks. Du har et uteområde å leke i, et kjøkken som består av bjelker og medbrakt utstyr. Du har en leke ved siden av deg, en vannpistol. For lysten til å leke er der, lysten til å være et barn er der, men omgivelsene dine hindrer deg. Hva tenker du om vannpistolen ved siden av deg? Tenker du på skudd som blir avfyrt? Tenker du på pistoler du har sett tidligere i livet ditt? Kanskje vil du bare være som alle andre barn. Men hva med mangelen på skolegang? Hva med mangelen på familie? Hva med traumene etter alt du har sett før du kom til Moria-leiren Og ikke minst, hvilke minner sitter du igjen med fra leiren?
Du oppfører deg som andre barn. Du løper rundt, ler, smiler, dytter på de andre, spruter vann på dem – det er godt i varmen. Du ser på meg og smiler. Du har nesten ikke tenner som står oppreist lenger. De er svarte, så innmari svarte. Tannkjøttet ditt er det heller ikke så mye igjen av. Jeg smiler tilbake, men det tar ikke lang tid før smilet mitt viker unna, jeg prøver, men det er vanskelig. Smiler jeg, så smiler du, og da ser jeg de forferdelige tennene dine.
Norge feirer barnekonvensjonen – barna dør
Du er i en flyktningeleir på den greske øya Lesvos, blant omkring 19.000 andre mennesker i en militærleir som er bygd for 3000 mennesker. I det minste har du en madrass. Den 16. november 2019 døde en ni måneder gammel baby av dehydrering i Moria-leiren på Lesvos. Norge sier de hjelper dem der de er med bistandspenger til et korrupt land i Europa. Likevel har vi ikke nok vann å gi til babyene som blir født i flyktningeleiren. Barnekonvensjonen fylte akkurat 30 år, i Norge feirer vi, i Hellas sørger de. Enda flere barn går tapt på vår vakt og ikke minst er enda flere menneskers barndom tapt. Har vi gjort jobben vår som en del av FN – og ikke minst som medmennesker?
Hjelper du, kan du bli arrestert for menneskehandel
Mennesker som ligger bevisstløs på veien utenfor flyktningeleirene er ikke uvanlig, og ambulansen som er vant til situasjonen, bruker lang tid på å komme. Mennesker som ligger med beina langstrakt ut på hver sin side, en til venstre og en til høyre. Hodet ser vi ligger rett ned i asfalten, rett ned, uten pusteveier til sidene. Var du død eller levende? Og hva gjør man vi med et dødt menneske?
Er du sikker på hva du gjør med et dødt menneske? Det er usikkert, vi sjekker pusten, brystet, dobbeltsjekker at de puster med lungene, om dem gjør det, så kan de legges i stabilt sideleie. Når dette er gjort kan de frivillige og hjelpemannskapet puste lettet ut, enda en levende blant alle de døende. Det skjer nesten hver dag, de skal jo faktisk hjelpe befolkningen i Hellas i tillegg til 19 000 nye mennesker som har ankommet øya. Hellas tar dem hvert fall imot…
Har vi gjort jobben vår som en del av FN – og ikke minst som medmennesker?
Likevel blir hjelpearbeidere arrestert for «human trafficking». Mennesker blir arrestert for å hjelpe mennesker på flukt, mennesker som behøver det som er nederst på Maslows behovspyramide, de fysiologiske behovene som er mat, drikke og søvn. Deretter kjenner menneskene på flukt på mangelen av trygghet i Moria-leiren, beskyttelsen eksisterer ikke. Kjærlighet og tilhørighet er det neste nivået i pyramiden. Kjærligheten er så sterk mellom menneskene i familiene og de som blir kjent med hverandre i Moria-leiren. De enslige mindreårige kommer uten forsørgere, og vi har lite viten om når de fikk kjærlighet fra sine foreldre sist. Har foreldrene gått vekk? Når holdt de rundt dem sist? Når fikk dem anerkjennelse sist? Når fikk de en god klem sist? Når fikk de en hånd på skulderen sist? Når fikk de en hånd og holde i sist? Eller når fikk det gode, kjærlige blikk sist? Ja, når får disse barna oppleve bare en brøkdel av de tingene vi her hjemme tar for gitt?
Ikke ønsket
Det er levende kropper med døde sjeler. Sjeler som blir skylt på øya Lesvos i Hellas, eller andre øyer, som Chios, Samos, Kreta og Rhodos. I mediene hører vi om flotte ferieparadiser med all-inklusiv og nydelige strender. Det er mennesker som svømmer over uten å vite hva de svømmer til. Likevel tenker de at det er verdt det. Noen mennesker har mulighet, kapasitet og energi til å gå de 1,3 km fra flyktningeleiren til sentrum av Moria for å være med aktiviteter som ulike frivillige organisasjoner inviterer til. Det er en lang vei å gå i deres tilstand preget av depresjon, angst, kulde, varme, og med spebarn hengende over armene. I Moria leiren går det tusenvis av mennesker med traumer som kan trenge frem når som helst, men de holder traumene inne så lenge som mulig. Men disse traumene bare venter på en gylden mulighet for å springe frem, hvilket kan skje når som helst.
Inne i leiren hvor de enslige mindreårige bor ser vi barn, for det er nemlig det enslige mindreårige er, barn uten foreldre, spille fotball i trange sementganger, knuste egg som er ihjelkokte og uspiselige. Vi kan også se at de lever oppå hverandre uten noe å bedrive tiden sin med. Man blir syk av å ikke gjøre noe, man blir syk av å gå rundt å tenke på hva fremtiden kanskje vil bringe, men likevel høre at fremtiden vil høyst sannsynlig være i Hellas, fordi ingen i Europa vil ha dem. Det er noe alle ville ha blitt syk av, å ikke være ønsket.
Europa – Hellas – Lesvos – Moria – overlevelse – psykoser – traumer – døde barn – døde mennesker – levende kropper med døde sjeler.
Gledelig jul fra Lesvos.
