(Faksimile, Utrop, 23. desember 2019)
Debatten om begrepsbruk rundt ordene «virus» og «smittekilde» stopper visst ikke. Det er både trist, men også ganske nyttig. Fordi debatten eksemplifiserer så alt for tydelig hvordan de mest iherdige aktivister risikerer å ødelegge for seg selv i sin iver etter å kjempe den godes kamp.
Gunnar Tjomlid
Latest posts by Gunnar Tjomlid (see all)

Tidligere publiserte tekster i debatten om HL-senterets rapport: 

Bakgrunnen for debatten er, kort oppsummert, at Ervin Kohn brukte ordet «virus» om antisemittisme. Kjetil Rolness hevdet i Minerva at Kohn unnlot å nevne at de som var mest antisemittiske i befolkningen er (i følge ham selv) muslimer, og at disse derfor må anses som «smittekilden» for dette farlige viruset. Aftenpostens journalist Ingeborg Senneset siterte Rolness på dette i en tekst hun skrev, noe Dag Herbjørnsrud kritiserte henne for i Utrop, blant annet ved å påpeke at ordet var antiislamsk og muslimfiendtlig. Deretter skrev jeg selv en tekst hvor jeg kritiserte Herbjørnsrud for å servere en kritikk tatt helt ut av kontekst.
Puh.

Julen er aldri komplett uten en krangel om innvandring og muslimer, så lille julaften dukker Guro Sibeko opp med en tekst, som egentlig bare er en forlenget utgave av en Facebook-kommentar hvor hun denne gang evner å stave navnet mitt riktig. Her kaller hun min tekst et «Absurd forsvar for folkemordets retorikk». Hun er en av flere i rekken som har påpekt hvor potensielt farlig det er å bruke «folkemordets retorikk» for å stemple grupper. Og det har hun helt rett i.

I min bok Håndbok i krisemaksimering (2016) skriver jeg selv utfyllende om hvordan forskning viser en sammenheng mellom bruk av dehumaniserende begreper i media knyttet til for eksempel flyktningskrisen i 2015 og negative holdninger til flyktninger i befolkningen.

Ord har makt, og valg av terminologi påvirker oss, selv om vi ofte tror vi er like hevet over det som at vi «ikke lar oss påvirke av reklame». Mennesker styres i større grad av primitive deler av hjernen enn vi liker å rasjonalisere med de mer velutviklede frontale pannelapper.

Men teksten min handlet altså ikke om det. Den var ikke et forsvar for, på generelt grunnlag, å omtale en folkegruppe som smittebærere. Sibeko hevder jeg argumenterer for at det er «greit» å bruke slike ord. Men det er feil. Jeg tar aldri stilling til dette i teksten min, som ikke var et forsvar for retorikk som kan demonisere eller sykeliggjøre mennesker på grunnlag av deres religiøse eller kulturelle opphav. Den var en kritikk mot å score billige poeng ved å angripe enkeltpersoner for bruk av ord uten å gi leseren hele konteksten.

De gjør ikke verden bedre ved å kaste stein på sine meningsfeller

Den tidligere amerikanske presidenten Barack Obama gikk tidligere i høst ut med en tydelig advarsel. Det er verdt å sitere en betydelig del av hans formaning:

«Jeg får tidvis et inntrykk av at blant enkelte unge mennesker, og dette akselereres av sosiale medier, fremstår det som om det råder en følelse av at for at jeg skal forandre verden må jeg være så fordomsfull som mulig mot andre mennesker. Og det er ikke nok. Hvis jeg tvitrer eller hashtagger om hvordan du ikke gjorde noe riktig eller brukte feil verb, da kan jeg lene meg tilbake og føle meg ganske tilfreds med meg selv. Så du hvor «woke» jeg var, jeg utpekte deg som skyldig. Så skrur jeg på TV-en og ser videre på favorittprogrammet mitt… Det er ikke aktivisme. Det er ikke å forandre verden. Hvis alt du gjør er å kaste stein, kommer du neppe til å oppnå særlig mye.»

Det feministiske bloggkollektivet Maddam følger samme dag opp med teksten «Ingen smittekilde, ingen sensur» hvor de kritiserer både Rolness og Aftenposten for bruken av ordet «smittekilde» – igjen uten å nevne konteksten og bakgrunnen for hvorfor ordet ble brukt.

Det er ingenting galt i å korrigere bruk av ord og begreper. Trans-aktivister gjør et enormt viktig arbeid i å rydde opp i begrepsbruk og vise hvordan ord kan være misvisende, sårende og dødelige. Sexarbeidere kjemper daglig for å korrigere og synliggjøre hvordan nedlatende terminologi bidrar til holdninger som i verste fall fører til vold og drap av sexarbeidere. Antirasister har kjempet den samme viktige kampen.

Men mye av problemet til dagens internettaktivister er at kontekst og historie betyr ingenting lengre. Man kan ha brukt et liv på å forsvare deres sak, men i det øyeblikk man bruker et ord på en måte som ikke er «woke» nok, kastes man foran asfaltfreseren for å bane vei for fakkeltoget.

Sibeko skriver, som helt riktig er, at man kan være antirasist og likevel si noe rasistisk. Og kritiseres man for dette bør man ikke gå i automatisk forsvar. Men samtidig bør slik kritikk kjenne sin tid og sted. Når en nyansert og konstruktiv tekst i Aftenposten drukner i støy rundt siteringen av et begrep – uten at konteksten nevnes – er ikke slik kritikk konstruktiv, men ødeleggende.

Denne steinkastingen har særdeles negative sider. Mens skribentene bak Maddam-teksten, Sibeko og Herbjørnsrud åpenbart har de beste intensjoner i sin kamp mot rasisme og islamhat, som jeg støtter helhjertet og selv har viet tusenvis av skrevne ord og mange år av mitt liv til, så ender de i praksis opp med å fremstå som mennesker som ikke evner å se det store bildet. De serverer Facebookhøyre, islamhatere og rasister alt de ønsker seg til jul.

De gjør ikke verden bedre ved å kaste stein på sine meningsfeller som ikke lever opp til deres selverklærte moralsk overlegne wokeness. De gjør det ikke enklere for muslimer å bo fredelig i dette landet når de hisser opp til kamp mot sine meningsfeller fordi de mener å ha vunnet kampen i å tolke et ord i verst mulige mening. De kveler ikke rasistiske holdninger ved å lete etter måter å knytte begreper til folkemord og nazister for å undergrave nyanserte og konstruktive tekster fra kloke skribenter som har samme mål som dem selv.

Derimot pakker de sirlig inn dynamitt som rasister og islamhatere kan kose seg med etter julemiddagen for å føle seg validert i sin kamp mot snøflak, venstreekstremisme og PK-isme.

Jeg ønsker julen velkommen og støtter Sibeko, Maddam-kollektivet og Herbjørnsrud helhjertet i deres visjoner for en bedre verden. Kritikken deres er viktig, men den må serveres til riktig tid og i riktig sammenheng. Så håper jeg at vi kan starte det nye året i en felles kamp mot rasisme og islamfrykt, heller enn i en kamp mot hverandre.

God jul og godt nytt år!

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER