Fast Utrop-spaltist
- Blir ikke mindre vold mot barn av å be innvandrerforeldre ta seg sammen - 03.01.2020
- Antirasistenes julegave til islamhaterne - 25.12.2019
- En sykt uredelig debatt om islam og antisemittisme - 11.12.2019
Talkshow-verten Bill Maher argumenterte tidligere i høst for at vi burde ha mer «fat shaming» i samfunnet for å ansvarliggjøre, eller ydmyke, amerikanere til å gå ned i vekt. Det er en populistisk, overforenklet og kontraproduktiv måte å løse problemet på.
Selv om vi alle har et personlig ansvar for egen helse og oppførsel, er utgangspunktet for å klare dette langt fra det samme for alle. Den slake bakken jeg må rusle opp for å nå et mål, kan ikke sammenlignes med fjellet min nabo må bestige for å nå samme målet. Å piske min nabo for å ikke nå toppen, sier mer om min egen blindsone enn min nabos utilstrekkelighet.
Naivt å «kalle en spade for en spade»
I artikkelen Why Bill Maher is wrong about fat-shaming fra nettstedet The Conversation (17. september 2019) viser artikkelforfatter og professor ved Indiana University, Bill Sullivan, til en rekke forskningsartikler. De viser at «skamming» av overvektige bare gjør det vanskeligere for dem å gjøre noe med sin helsesituasjon. Ergo vil det på befolkningsnivå ikke løse noe ved at vi påfører overvektige mer skam.
Det samme gjelder også andre sosiale utfordringer, selv om det er lett å gi inntrykk av at man våger å «kalle en spade for en spade» eller er en brutal og effektiv problemløser hvis man promoterer slike metoder. Det er en så populær holdning at den kan gjøre deg til USAs president, fordi enkle og ineffektive løsninger selger bedre enn de komplekse og effektive. Men i praksis er man bare sneversynt, kunnskapsløs og naiv.
Glemmer ikke eget ansvar av at problemer kommer utenfra
Flere medier har i høst omtalt en nasjonal undersøkelse utført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) som blant annet har funnet at barn av foreldre hvor en eller begge har ikke-vestlig bakgrunn oftere utsettes for vold fra mor eller far. Leder for Mira-senteret, Fakhra Salimi, uttalte nylig til Utrop at dette ofte skyldes minoritetsfamilienes økonomiske situasjon og at de ofte bor trangt.
Skribent Julie Dahle er uenig med Salimi, og skriver på nettstedet Document.no at «man blir ikke voldsutøver av å bo på færre kvadratmeter enn naboen». Hun mener at Salimis forklaring baserer seg på en sammenblanding av korrelasjon og kausalitet. Selv om fattige og trangbodde oftere slår barna, så slår de ikke barna mer fordi de er fattige og trangbodde. «Å påstå noe slikt er ikke bare fordomsfullt mot lavtlønte, det er også direkte feil», skriver Dahle, og forklarer leserne at den egentlige årsaken enkelt og greit er at de er innvandrere med en «voldskultur».
Dahle forsøker seg altså på samme naive resonnement som Bill Maher når hun skriver at «å gi innvandrere tro på at det er noe annet enn dem selv som er grunnen til voldsutøvelsen, frarøver dem i praksis ansvaret for selv å gjøre noe med volden». Akkurat som at å fortelle overvektige at gener, økonomi, oppvekst, mobbing, overgrep, stress, depresjon eller sykelig selvforakt kan føre til fedme er å frarøve dem ansvaret for å gjøre noe med helsen sin.
Document.no-skribenten legger ikke frem noe dokumentasjon på at en slik tilnærming skulle være effektiv, men på samme måte som for den amerikanske talkshow-verten føles det nok godt å si det.
Innvandrerbarn ikke utsatt for mer vold generelt
Så la oss se litt nærmere på hva som er fakta her. I sin omtale av NKVTS-rapporten hevder Dahle at barn av innvandrerforeldre er «mer enn dobbelt så utsatt for vold» sammenlignet med barn av norske eller nordiske foreldre.
Dette er misvisende. NKVTS skriver nemlig at risikoen for å oppleve «mindre alvorlig fysisk vold» ikke er vesentlig forskjellig hos barn av innvandrere og barn av norske eller nordiske foreldre. Derimot finner de at den «alvorlige fysiske volden» er dobbelt så vanlig i hjem hvor en eller begge foreldre er født utenfor Norden.
Men ettersom den alvorlige fysiske volden utgjør bare en liten del av den totale rapporterte volden, er det direkte feil å si at innvandrerbarn «mer enn dobbelt så ofte» er utsatt for vold generelt sett. Det er å forvrenge statistikken.
Klar sammenheng mellom fattigdom og vold
Likevel kan vi enes om at all vold mot barn, enten den er «mindre alvorlig» eller «alvorlig», er særdeles problematisk, og ethvert voldstilfelle er ett for mye. Så hvorfor opplever innvandrerbarn mer av den alvorlige volden?
Dahle hadde ikke trengt å lete så lenge etter fakta, for på samme side i rapporten som hun finner tallene for voldsrisiko, kommer også forklaringene. I rapporten kan vi lese: «Forskning viser klare sammenhenger mellom vold og ungdommers opplevelse av familiens økonomi» og «Ungdom som opplever at familien har dårlig økonomi har over dobbelt så stor sjanse for å ha opplevd mindre alvorlig fysisk vold i hjemmet, og nesten fire ganger så stor sjanse for å ha opplevd alvorlig fysisk vold i hjemmet.»
Dahle har i en tidligere tekst på Document.no om innvandrerungdom og gatevold hevdet at «det er ansvarsfraskrivende å forklare voldelig adferd med fattigdom». Det er rart all den tid sammenhengen mellom fattigdom og vold, kriminalitet og overgrep er godt dokumentert i litteraturen.
Dahles talkshow-filosofi om at sosiale problemer best løses ved at folk bare «tar seg litt sammen», er en farlig hån mot de det gjelder.
I en kunnskapsoppsummering fra NOVA (2018), «Muligheter og hindringer for barn i lavinntektsfamilier», kan vi lese følgende: «Internasjonal forskning viser at barn og unge som vokser opp i lavinntektsfamilier, er mer utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt. Dette gjelder også i en norsk og nordisk kontekst.»
Antallet barn med innvandrerbakgrunn som bor i familier med lav inntekt har for øvrig økt kraftig i Norge de siste årene.
Økonomi mer avgjørende enn landbakgrunn
Og siden vi først snakker om NOVA-rapporter, er det interessant at Dahle selv viser til en slik NOVA-rapport om «Vold og overgrep mot barn og unge» når hun gjør et poeng ut av at barn av innvandrere fire ganger så ofte opplever vold fra mor. Igjen er hun upresis, ettersom dataene hun viser til forteller oss at mødre (og fedre) født i ikke-vestlige land faktisk sjeldnere enn norske, nordiske og vestlige land utøver «mild vold» mot barn.
Det er spesifikt den «grove volden» mødre med ikke-vestlig bakgrunn troner skremmende høyt på. Det er et åpenbart problem som må adresseres, men da må vi forstå hvilke faktorer som fører til slik omsorgssvikt.
På Document.no har Dahle tidligere skrevet at «innvandringbakgrunn er den enkeltstående største risikofaktoren for å utsettes for grov vold i hjemmet», og høster applaus fra sitt publikum. Men hun unnlater å nevne at NOVA-rapporten hun selv viser til demonstrerer at dårlig familieøkonomi totalt sett er en større risikofaktor enn ikke-vestlig bakgrunn. Stikk i strid med hennes egen påstand.
Sammenhengen mellom økonomi og vold er så godt dokumentert at den faktisk har predikativ kraft. Man kan forutse risiko for vold og omsorgssvikt for barn ut fra indikatorer på lav husholdningsinntekt og fattigdom alene.
I førstnevnte NOVA-rapport kan vi lese: «Internasjonal forskning viser at en økning av husholdsinntekt», for eksempel ved at politiske endringer gjør at lavinntektsfamilier beholder mer av tildelte barnebidrag, «reduserer risiko for vold, omsorgssvikt og overgrep.»
Denne kausale effekten er til og med demonstrert i randomiserte, kontrollerte studier, noe som også bidrar til å svekke Dahles påstand om at kultur er den viktigste risikofaktoren for vold i hjemmet.
Problematisk å bo trangt – uansett kulturbakgrunn
Hva så med trangboddhet? Hos Statistisk sentralbyrå kan vi lese at mer enn tre ganger så mange innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn som nordmenn uten innvandrerbakgrunn i dag bor trangt i landet vårt. Så kanskje dette bare handler om at siden innvandrerfamilier oftere bor trangt er det kulturen deres for vold og omsorgssvikt som fører til den negative statistikken? En sammenblanding av korrelasjon og kausalitet, slik Dahle hevder?
Vel, det er godt beskrevet i forskningslitteraturen (se f.eks. oversikt over forskningsartikler i artikkelen How Housing Affects Children’s Outcomes på nettstedet Housing Matters eller hos Verdens helseorganisasjon (WHO)) at å bo trangt og dårlig fører til flere negative faktorer. Det kan medføre dårligere relasjon mellom foreldre og barn, mindre ansvarlig oppdragelse, ensomhet, dårligere ekteskapelige relasjoner hos foreldre, dårlige prestasjoner på skolen, økt risiko for smitte og sykdom, dårligere psykisk helse, og mer. Alt dette kan slå negativt ut på omsorgsevnen til foreldre, med tilhørende lavere terskel for å gi en ørefik. Tragisk nok.
I forskningsartikkelen Race, Socioeconomic Status, and Domestic Homicide av den amerikanske epidemiologen og tidligere professor i psykiatri ved Universitetet i Washington, Brandon S. Centerwall, publisert i JAMA i 1995, fant han først at det i den svarte befolkningen i begge byer var rundt seks ganger høyere risiko for drap enn hos den hvite befolkingen. Skyldes det at svarte av natur er mer voldelige? Nei. Da forskeren korrigerte for graden av trangboddhet, forsvant nemlig den statistiske forskjellen i drap mellom svarte og hvite nabolag. De negative effektene av fattigdom og trangboddhet kunne alene forklare hele forskjellen.
Ettersom Dahle er veldig opptatt av etnisk bakgrunn og kultur som årsaksforklaringer for vold, kan det også være interessant å se på en amerikansk studie fra Atlanta, hvis resultater ble replikert i en tilsvarende studie i New Orleans.
I den svarte befolkningen i begge byer var risikoen for drap rundt seks ganger høyere enn hos den hvite befolkingen. Skyldes det at svarte av natur er mer voldelige? Nei. Da forskerne korrigerte for graden av trangboddhet, forsvant nemlig den statistiske forskjellen i drap mellom svarte og hvite nabolag. De negative effektene av fattigdom og trangboddhet kunne alene forklare hele forskjellen.
Mindre gap mellom fattig og rik gir trygge barn
Derfor har Fakhra Salimi fullstendig rett – og har forskningen på sin side – når hun sier at minoritetsfamiliers sosioøkonomiske situasjon, og at de ofte bor trangt, er sosiale faktorer som går utover omsorgskapasiteten til foreldre. Dahle mener, helt i strid med hva forskningen viser, at den mest relevante faktor er foreldrenes «voldskultur».
Dahle skriver at «hadde Mira-senteret ansvarliggjort innvandrerkvinnene, kunne det bidratt til at de sluttet å bruke vold mot barna sine» Dahles talkshow-filosofi om at sosiale problemer best løses ved at folk bare «tar seg litt sammen», er enfarlig hån mot de det gjelder. Det demonstrerer en påfallende motvilje mot å faktisk bidra konstruktivt til å løse samfunnsproblemer og beskytte barn, fordi personlig ideologi og fordommer veier tyngre.
Med utgangspunkt i forskningslitteraturen fremstår det klart at hvis vi hadde klart å minske forskjellene mellom fattig og rik i dette landet, ville færre foreldre, enten de har innvandrerbakgrunn eller ikke, ha det så vanskelig med å gi barna den omsorgen de trenger.
Men Document.no ville nok aldri satt på trykk noe så evidensbasert ogfordomsfritt.
