- Trellevik svarer ikke på kritikken om utsendelse av Abbasi-familen - 12.01.2020
- Skandaløs evaluering av Abbasi-utsendelsen - 19.12.2019
Jeg takker Ove Trellevik fra Høyre for at han, den 22. desember 2019, tar seg tid til å svare på min kronikk, publisert i Utrop den 19. desember 2019, der jeg kritiserer måten han og justisminister Jøran Kallmyr har evaluert forsøket i fjor på å tvangsreturnere Abbasi-familien fra Trondheim til Afghanistan.
Trellevik stille om de viktige spørsmålene
Det er likevel skuffende at han ikke adresserer det jeg faktisk påpeker. Jeg er fullt klar over at familien har fått prøvd saken sin i alle rettsinstanser. Det er ikke vedtaket som ligger til grunn for utsendelsen jeg har kritisert, men selve måten utsendelsen ble gjennomført på.
Da mor ble hentet i Trondheim, henfalt hun raskt til en «bevisstløs tilstand», en tilstand som vedvarte gjennom hele reisen. Likevel fortsatte forsøket på å deportere familien. Riktignok med helsepersonells velsignelse, men Trellevik vet like godt som jeg at den involverte legetjenesten har vært gjenstand for kritikk over lengre tid og også blitt klaget inn til Rådet for legeetikk for nettopp denne utsendelsen. Dette velger han å ikke kommentere, verken fra Stortingets talerstol eller i sitt tilsvar til meg.
Først da familien ankom Istanbul, ble det besluttet å avbryte forsøket på å sende ut mor. Hun ble returnert til Norge av helsemessige årsaker, mens barna hennes ble igjen i Istanbul. Omstendighetene knyttet til mors helse var altså ikke en uventet hendelse som inntraff underveis i reisen, men en situasjon som oppstod allerede helt fra starten. Det fremstår fagetisk svært betenkelig å påføre et menneske i en slik tilstand den belastningen en tvangsretur innebærer, men heller ikke dette blir kommentert av Trellevik.
Rutiner ingen unnskyldning for hjerterå handlinger
De tre barna, hvorav én var mindreårig, ble værende igjen i Istanbul i påvente av videre utreise til Afghanistan. Tre ungdommer skulle derfor forholde seg til at de ble skilt fra mor i en krisesituasjon, og samtidig forberede seg på å dra til et land ingen av dem har kjennskap til. For øvrig ett av verdens farligste land. Ansvaret for den mindreårige var tenkt overført til de to eldre søsknene som selv befant seg i en svært vanskelig situasjon. Årsaken til at forsøket til slutt ble avbrutt, handlet om at afghanske myndigheter nektet å ta søsknene imot. Følgelig måtte de sendes tilbake til Norge.
Dersom dette er å følge rutiner, er det all grunn til å endre rutinene. Dette er uakseptabelt. Vi kan ikke behandle mennesker i krise på denne måten.
Selv tvangsreturer må holde en viss minimumsstandard når det gjelder ivaretakelse av grunnleggende behov og respekt for enhvers iboende menneskeverd. Vi har tidligere lest om mannen som ble uttransportert fra Trandum med hjelm på hodet tapet igjen med gaffatape slik at han verken kunne se eller høre, noe som innbefatter sansedeprivasjon og desorientering. Vi husker også kvinnen som spontanaborterte da hun ble pågrepet, men som likevel ble sendt ut, til tross for hennes helsemessige komplikasjoner.
Dersom dette er å følge rutiner, er det all grunn til å endre rutinene. Dette er uakseptabelt.
Kritikk bør møtes med vilje til endring
Takket være mediene, støttegrupper og noen modige mennesker som står frem og forteller sin historie, gjøres noen av disse sakene kjent for allmennheten. Da må vi bruke sakene til å hente ut lærdom og sørge for at slike skandaløse hendelser ikke skjer igjen.
Myndighetene kan ikke gi seg selv ubegrenset anledning til å benytte tvang overfor andre mennesker. Å påføre skade, sansedeprivasjon eller forhindre helsehjelp i akutte situasjoner, er svært alvorlig og kritikkverdig. Kritikken bør derfor møtes med ydmykhet, åpenhet og vilje til endring, særlig hos våre stortingspolitikere. Det har ikke vært sporbart hos verken Kallmyr eller Trellevik. Tvert imot kommer de med uttalelser som anerkjenner og legitimerer måten utsendelsen skjedde på, når de «selv i etterpåklokskapens lys» konkluderer med at det ble gjort en «super jobb».
Det er bekymringsfullt at landets ledende politikere ikke erkjenner det problematiske ved å tvangsreturnere bevisstløse mennesker og splitte familier under så dramatiske omstendigheter. Det som er enda verre, er at så lenge dette ikke fører til kritikk, granskning eller læringsvilje fra de ansvarlige myndigheter, vil dette kunne skje igjen.
