Foto: Wikipedia
- Hvilken nasjon skal lede de muslimske landene? - 16.01.2020
- Tyrkias kulturelle ekspansjon med grener til Norge - 18.11.2019
- Savner ikke Iran så mye, men er enormt nysgjerrig - 07.10.2019
Irans strategiske aspirasjoner i dag er sammenlignbare med de aspirasjoner landet hadde på 1970-tallet. Det er her Iran og dens arabiske nabo på andre siden av Persiabukta møtes til kamp. Saudi Arabias og Irans maktkamp i Midtøsten har pågått i lang tid, også før revolusjonen i 1979.
Iran er en ensom svale i Midtøsten og den muslimske verden. Landet er det eneste sjianasjonen i den islamske verden.
Irans vei til makt
I Midtøsten er Iran både historisk og kulturelt adskilt fra de fleste andre land i området. Noe som gjør landets nåværende posisjon og anseelse blant muslimer i regionen unik.
Militæroperasjonen som resulterte i drapet på Qasem Soleimani, sjefen for Quds-styrken, en del av Irans forsvar, er et symptom på en konflikt som har pågått mellom Saudi Arabia og Iran i flere tiår. Konflikten handler om hvem som skal være den ubestridde lederen av muslimer i verden.
For å bli regionens ubestridde stormakt, brukte landet enorme ressurser på å bygge opp et velfungerende forsvar på 1960- og 1970-tallet. Under Nixon- og Ford-administrasjonen var Iran selve hjørnesteinen i USAs forsvarsdoktrine i området. Iran ble i denne perioden ansett som en nær og uunnværlig samarbeidspartner for USA. Det ble bygd opp avlyttingsstasjoner langs grensen til daværende Sovjetunionen, amerikansk personell ble stasjonert i Iran og iransk militærpersonell sendt til USA for utdanning og kursing. Irans fortsatt operative, noe utdaterte, amerikanskproduserte F-4 og F-14 jagerfly er et synlig eksempel på det tette samarbeidet. Iran var en av veldig få nasjoner som fikk mulighet til å kjøpe disse flyene nokså tidlig.
I denne perioden oppstår det en kamp mellom de regionale aktørene. Iran som foretrukne alliert for USA og Vesten, som jo er støttespillere for Israel, vakte en rekke negative reaksjoner hos landets arabiske naboer. Med oljekrisen og endringer i den amerikanske administrasjonen kommer Saudi Arabia mer på banen. William E. Simons, som var finansminister i USA fra 1974 til 1977, var en urokkelig tilhenger av saudiaraberne, og en krass kritiker av Iran. Henry Kissinger, USAs forsvarsminister fra 1973 til 1977, hadde på sin side, siden slutten av Vietnamkrigen lagt sin elsk på Iran, og anså Iran og sjahen som en hjørnesteinen i USAs sikkerhetspolitikk i Midtøsten og Asia generelt. Kissinger og sjahen hadde et nært forhold – men det tok brått slutt.
I årene etter revolusjonen i 1979 har Irans posisjon endret seg. Landet brøt med avhengigheten til USA, ble såkalt blokkuavhengig. Landets posisjon og anseelse ble på mange måter styrket hos muslimene, og med den stadig økende islamiseringen av muslimer, og ønsket om islamsk dominans, fikk Iran stadig større fotfeste i regionen. Dette fotfestet gikk på bekostning av flere av de arabiske nasjonene. Både Saudi Arabia og Egypt måtte akseptere Irans posisjon blant muslimer, og ikke minst hos grupper i egen befolkning.
I denne sammenheng er Quds-styrken, som ble opprettet tidlig på 1980-talet, et sentralt verktøy. Quds-styrken ble kort tid etter opprettelsen sendt til Libanon for å bistå sjia-militsene der, i Afghanistan støttet enheten Sjia-gruppen Hezbe-wahdat og i de kurdiske-områdene for å sette opp grupperinger som kunne være en ny front mot Saddam Husseins Irak.
Gjennom anvendelsen av Quds-styrken, økonomiske insentiver samt diplomati har Iran i løpet av de siste 40 årene klart å bli den mest markante og tilstedeværende aktøren i regionen og hos muslimer.
Saudi Arabia utfordrer
Saudi Arabia, som på sin side også anser seg selv som den naturlige lederen for muslimer og den muslimske verden, har måtte se seg mer eller mindre dverget av Iran.
De er neppe fornøyd med denne posisjonen. Med ankomsten i 2015 av Mohammed Bin Salman, Saudi Arabias forsvarsminister og nå også kronprins, har landet demonstrert vilje til å utfordre Irans regionale hegemoni og popularitet blant muslimer.
En av Mohammed Bin Salmans første handlinger som forsvarsminister var å gå til krig mot huthiene i Yemen. I et TV-intervju i 2017 uttalte han at Saudi Arabia ikke ville vente til Iran fikk sitt største ønske oppfylt og invaderte islams helligste byer, med referanse til Mekka og Medina. Han la til at de ville krige mot Iran i Yemen og bringe kampen til Teheran.
Konsekvensen av denne konflikten vil påvirke norsk sikkerhetspolitikk og i ytterste konsekvens norske liv
I de siste årene har Iran opplevd flere større terrorangrep. To av disse fant sted i Teheran i 2017. I begge tilfeller pekte Iran på Saudi Arabia. Disse anklagene var ikke grunnløse da Saudi Arabia tidligere hadde utrykt nokså klart at det er deres ansvar å beskytte sunnier mot sjiaer.
Maktkampen gir ringvirkninger i verden – og i Norge
I en artikkel i Washington Post fra 2006 skriver en fremtredende og sentral sikkerhetsrådgiver for Saudi Arabias regjering, Nawaf Obaid, at Saudi Arabia har et ansvar for å beskytte sunniene. Han grunngir dette med at landet er defaktoleder for sunniene, fødestedet for Islam og Midtøstens økonomiske stormakt. Han forklarer at med dette grunnlaget har landet både ansvaret, viljen og kapasiteten til å intervenere på vegene av den dominerende gruppen av muslimer i verden.
Revolusjonsgarden og Quds-styrken har vært sentrale aktører i kampene i Yemen, angrepene mot saudiarabiske oljeinstallasjoner og hendelsene i Persiabukta sommeren 2019.
For oss her oppe i kalde nord gir denne kampen mellom konkurende muslimske nasjoner en direkte effekt i form av endringer i oljepris, men ikke kun økning av oljeprisen. Tidligere har Saudi Arabia aktivt brukt sine oljereserver til å holde oljeprisen kunstig lavt for å straffe sin hovedkonkurrents nokså oljeavhengige økonomi. Utover dette vil konsekvensen av denne konflikten også påvirke norsk sikkerhetspolitikk og i ytterste konsekvens norske liv.
Det er dermed ikke utenkelig at drapet på Soleimani også har dimensjoner som strekker seg langt utover det som skjer på Trumps feriested i Florida. Vi må ta innover oss at det vi ofte anser som mindre viktige nasjoner i en verden langt unna også har maktambisjoner, og ønsker å være ledere for det de anser som sin region.
