Foto: Wikiwand
Som kjent for generelt opplyste mennesker, og især for meg som er iraner, ble afghanske flyktninger nedsnakket og diskriminert i Iran – det blir de fremdeles. Jeg snakker ikke om den statlige diskrimineringen, men den kollektive diskrimineringen fra samfunnet ellers.
Omfattende diskriminering
Afghanerne var annenrangsborgere, den gangen i et samfunn dominert av krig, diskriminering på bolig- og arbeidsmarkedet og fattigdom. Og som sagt: her tar jeg ikke høyde for den systematiske statlige diskrimineringen de også måtte leve med. Under disse forholdene økte også andelen av afghanere som ruset seg og begikk kriminelle handlinger. Afghanere har i lange perioder, fra Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979, utgjort den største flyktninggruppen i Iran.
Mediene avdekket den nevnte kriminaliteten, jeg husker reaksjoner, kommentarer, vold og rasisme som etterhvert vokste frem mot afghanere i det hele folkegruppen ble stilt ansvarlig for statistikken og ryktene. Kriminelle handlinger, nyhetsoppslag og diskriminering hadde uten tvil forsterkende effekt på hverandre. Etterhvert sto vi ovenfor kollektiv diskriminering som en epidemi der «Afghaner» utelukkende ble brukt som skjellsord, og de fikk skylden for Irans voksende narkotikaproblem.
Senterpartiet har en jobb å gjøre
Etter at jeg selv flyttet til Norge som flyktning, og var gammel nok til å gjøre meg egne refleksjoner, gikk det opp for meg hvor stor urett min nasjon har utsatt afghanske flyktninger for – ja, jeg skammer meg.
Jeg ser likhetstrekkene i måten somaliske flyktninger brukes når nordmenn trenger mørketall å vise til
Og ja, jeg ser likhetstrekkene i måten for eksempel somaliske flyktninger brukes når nordmenn trenger mørketall å vise til. I politiske debatter bruker politikere, slik Senterpartiets Ola Borten Moe gjorde i sin Facebook-reaksjon på en sak fra Nettavisen (se hovedbilde), somaliere som skrekkeksempler på mislykket integrering. Uten at han forholder seg aktivt til det ansvaret han selv har som politiker for effekten retorikken som brukes overfor somaliere i Norge. For somaliere generelt ønsker trolig å ta del i det norske samfunnet, men blir gang på gang stigmatisert gjennom sleivete journalistikk og politikeres ukritiske omgang med forskning.
Hver eneste gang jeg tar taxi, pleier jeg å spørre utenlandske sjåfører om hvor de kommer fra, hvor lenge de har bodd i Norge og hvordan de trives. Jeg antar at min egen bakgrunn skaper tillit og åpenhet som legitimerer disse spørsmålene. Jeg pleier ofte å få til svar at det er vanskelig i Norge: «Nordmenn vil ikke ha oss her, de liker ikke oss utlendinger». Dette er kun ett av mange eksempler på sentimentet som oppstår i kjølvannet av stigmatiserende politisk ukultur.
Bruk forskningen for å skape konstruktiv integrering i stedet for å bruke den som politisk våpen. Hva gjør Senterpartiet for å bøte på diskriminering på bolig- og arbeidsmarkedet? Hva gjør Senterpartiet for å fremme mangfold? Sist jeg sjekket ble
integrering ikke nevnt med et eneste ord på Senterpartiets landsmøte, og partiet var det som var dårligst på mangfold i egen organisasjon. Dette har jeg satt på medias dagsorden, og her hadde partiets politikere, deriblant Ola Borten Moe, en gylden anledning til å skape et balansert bilde av partiet.
Så langt har han unnlatt å søke løsninger på disse høyst graverende forholdene som rører seg i Norge og i partiet hans.
