De siste par årene har jeg registrert en hyppigere bruk av begrepet «omvendt rasisme». Den er det verdt å problematisere, ikke minst slik den kommer til uttrykk i Laial Janet Ayoubs tekst i Agenda Magasin 10 januar.
Begrepet skal visstnok beskrive en rasisme med hvite folk som ofre. Dette i motsetning til «vanlig rasisme», der det er svarte mennesker som rammes.
Ordbruken har med andre ord en åpenbar hensikt og et formål.
Nå er det egentlig litt rart at man trenger en slik ordkonstruksjon – for rasisme er vel rasisme? – men la gå. Jeg vil tro at «omvendt rasisme» brukes nettopp fordi det etterlatte inntrykket helt tydelig skal være at hvite mennesker er utsatt. Ordbruken har med andre ord en åpenbar hensikt og et formål.
Et oppdiktet problem?
I Ayoubs tekst, med tittelen «Rasisme går ikke bare en vei», heter det i ingressen at «Omvendt rasisme […] kanskje ikke [er] et ideelt begrep, men vi trenger å åpne øynene for det som skjer i blant ungdom i Groruddalen.»
Jeg blir interessert i å vite mer, og leser videre. Da får jeg høre en historie om en gutt som blir mobbet og utestengt på skolen, som blir «kalt svarting og muslimjævel». Deretter stiller Ayoub spørsmålet: «Ville du kalt dette rasisme?»
Vi som lesere får ingen indikasjon på at historien beskriver noe som faktisk har skjedd.
De fleste vil nok svare ja. Så følger imidlertid et avsnitt hvor det hele snus på hodet med fire spørsmål som starter med «Hva om…» Og et siste: «Hvorfor er ikke dette rasisme?»
Dette er tekstens første problem. Vi som lesere får ingen indikasjon på at historien beskriver noe som faktisk har skjedd. Snarere fremstår det hele som et tenkt scenario. Det er ikke nødvendigvis utenkelig, men her er det altså en generalisert fortelling som virker oppdiktet vi skal ta utgangspunkt i.
Hypotetiske spørsmål og manglende grunnlag
Videre har du avsnittet med de mange spørsmålene. De er av typen: «Hva om det gjaldt en lys gutt med blondt hår og blå øyne?» Disse er i enda større grad basert på et tenkt tilfelle.
Ja, i grunnen er hele avsnittet en serie hypotetiske spørsmål. Følgelig lurer man på om situasjonen som her skal illustrere «omvendt rasisme» er noe skribenten har funnet på, eller ei. Hun signaliserer i alle fall ikke at dette er noe hun selv har vært vitne til, og det gis heller ingen antydning om at dette er noe hun har hørt fra andre.
Tekstens andre problem er at det ikke gis noe belegg for noe av dette.
Å ta utgangspunkt i en tenkt situasjon, ispedd noen hypotetiske spørsmål, kan selvsagt være en fruktbar framgangsmåte hvis man ønsker å diskutere etiske og moralske dilemmaer. Det er ikke en ukjent øvelse i filosofien. Men det taler mot sin hensikt når man ønsker å adressere et problem, fordi man implisitt sier at problemet kanskje egentlig ikke eksisterer, uten at skribenten her ser ut til å være klar over dette.
Det hele toppes også med spørsmålet: «Hvorfor er ikke dette rasisme?» Premisset er altså at noen mener dette, men vi får ikke vite om de faktisk finnes, hvem de eventuelt er eller hvor og når de kanskje har sagt det, for eksempel i et avisoppslag, på sosiale medier eller lignende.
Ingen skal trenge å oppleve hets
Så langt kan vi altså si at kronikken inneholder et tenkt eksempel, en rekke hypotetiske spørsmål og en påstand om at noen mener hvite nordmenn ikke utsettes for rasisme. Tekstens andre problem er at det ikke gis noe belegg for noe av dette.
En aktualisering får vi imidlertid. Etter hvert blir det tydelig at skribenten også er nestleder i Groruddalstinget, og at denne organisasjonen i fjor høst arrangerte et folkemøte om rasisme og omvendt rasisme. Dette arrangementet vakte engasjement, og skribenten fikk tilbakemeldinger på bruken av begrepet «omvendt rasisme».
Muligens skal dette fungere som et slags belegg for de tidligere påstandene?
Før vi går videre vil jeg gjøre en ting helt klart: Jeg fordømmer hets av samfunnsdebattanter og andre engasjerte mennesker. Folk som bruker fritida si på å jobbe for det de mener er rett, som bidrar til samfunnet med det de kan, skal slippe å bli utsatt for slikt. Saklig uenighet vil jeg derimot ønske hjertelig velkommen, for det er slik vi finner bedre svar og løsninger. Når Ayoub skriver at hun har mottatt hets som følge av å ha arrangert det nevnte folkemøtet, er det følgelig én ting det er viktig å si: At de som hetser har gått tomme for argumenter.
Vagt, på grensen til uansvarlig
La meg derfor argumentere litt. I teksten får vi påstander som: «På noen skoler i Groruddalen er det […] dette som skjer». Ordet «dette» peker her tilbake på de hypotetiske spørsmålene, som altså skal illustrere at folk med lys hud og blå øyne utsettes for «omvendt rasisme». Vi kan videre lese at «Flere forteller om utenforskap» og at «En del barn og unge utsettes for […] vold – bare fordi de er etnisk norske».
Her er skribenten så generell som det er mulig å bli. For diskusjonen er disse opplysningene lite verdt, hvor sanne de enn måtte være, så lenge de ikke konkretiseres. Groruddalen består av fire bydeler med omtrent 150 000 innbyggere. «Noen skoler i Groruddalen» kan bety to eller tyve, og «flere» kan være tre personer eller hundre.
Når det er så alvorlige spørsmål som løftes, er jeg opptatt av at vi har et skikkelig kunnskapsgrunnlag.
I mine øyne blir dette så vagt at det er på grensen til uansvarlig. I tillegg er det ubrukelig for å si noe om hvor utbredt problemet som omtales egentlig er. Når det er så alvorlige spørsmål som løftes, er jeg opptatt av at vi har et skikkelig kunnskapsgrunnlag, at vi er presise og grundige, og at vi bruker en retorikk som ikke stigmatiserer, hverken majoritet eller minoritet.
Dessverre ser ikke det ut til å være tilfellet i denne kronikken.
Et begrep brukt av ytre høyre
Nå skriver Ayoub flere ganger at «omvendt rasisme» egentlig ikke er et brukbart begrep. Da er det vel litt av et paradoks at hun bruker nettopp dette begrepet gjennom så å si hele teksten? Hvis man mener at et begrep er dårlig, da bør man vel heller la være å bruke det?
Poenget er at «omvendt rasisme»-begrepet ofte benyttes av folk som publiserer i såkalte alternative medier, folk som har sine meninger plassert et godt stykke ut på ytre høyre fløy.
Teksten har alt hva den norske rasismedebatten ikke trenger.
Jeg synes det er skremmende at denne måten å argumentere på, samt det å stille opp premisser som er vage og hypotetiske, skal sive inn i et edruelig og skikkelig forum som Agenda Magasin.
For å oppsummere det hele kan jeg si at teksten «Rasisme går ikke bare en vei» har alt hva den norske rasismedebatten ikke trenger.
Denne teksten ble første gang publisert i Agenda Magasin den 17. januar 2020, re-publisert med tillatelse fra forfatter.
