Med min bakgrunn som statsviter, finner de helt grunnleggende globale spørsmålene aller mest interessante. Derfor har jeg ofte fulgt utviklingen i og mellom land og områder som USA, Europa og ellers verden rundt. Selv om vi lever i en rolig krok på jorda, påvirkes vi stadig oftere direkte av hva som skjer i verden for øvrig. Hva skjer når verdiene og normene forvitrer? Hvorfor vinner autoritære styrer aksept? Og hvor ble det av troen på et bredt internasjonalt samarbeid?
Engasjement og tillit hos folket en forutsetning
Ifølge den uavhengige, amerikanske organisasjonen «Freedom House» ser det ut til at 2018 blir det trettende året på rad med demokratisk tilbakegang på verdensbasis. Gjennom mange tiår har arbeidet for styrking av demokratiet i land verden rundt angivelig vært en prioritet. USA har sammen med Europa ofte fremstått som de som har gått i bresjen for dette. Men i de senere årene ser vi stadig flere autoritære regimer og færre demokratiske land, og vi ser klare tegn på at demokratiet trues innenfra selv i demokratiets «grunnfjell», USA og Europa, og en rekke andre land rundt om i verden der demokratiet har vært vurdert å stå rimelig sterkt. Er det grunn til bekymring?
Demokratiet lever ikke av formuleringer i en konstitusjon alene, det krever at noen forutsetninger innfris. Blant annet politisk engasjement i befolkningen, tilstrekkelig tillit mellom befolkningen og politiske elite, og ikke minst en rimelig opplyst befolkning som kan ta informerte valg. Og det er grunn til å bekymre seg akkurat på disse punktene hvorunder det har gått galt både i USA og i flere europeiske land.
I USA var velgerne misfornøyde med krigstilstanden mellom de to partiene i kongressen, som ledet til manglende beslutninger i viktige saker, og inntrykket av korrupsjon blant politikere i en lekegrind fylt av titusener av lobbyister. Samt vanlige arbeidere som har opplevd null lønnsvekst i tjue år, mens investorer og næringslivsledere stakk av med enorme formuer. Dette har gitt et uventet resultat i 2016, med en eiendomsmogul i presidentstolen i stedet for en erfaren politiker.
EU’s overnasjonale organer har vært en forutsetning for å realisere et sterkt Europa gjennom mange år, men utfordret etter hvert innbyggerne i en rekke medlemsland. Borgerne er splittet i sitt syn på EUs integrasjonen og mener at den har gått for langt, at byråkratene i Brussel og detaljdirektivene ble for mange, og at nasjonalstatens demokratiske institusjoner hadde tapt for mye innflytelse.
Emmanuel Macron kom til makten gjennom et valgskred, og fikk også med seg en nasjonalforsamling som sikret støtte til et omfattende reformprogram. Men dette førte til en helt annen handlingslogikk, nemlig velgerne som bare ville ha noe annet og nytt, og som nok ikke hadde fått med seg at en stemme til Macron også var en stemme til et kraftfullt økonomisk innstrammingsprogram. Derfor varte ikke hans popularitet like lenge som alle hans forgjengere, og sank til bunnivåer hos velgerne, og konsekvenser av det førte til at da titusener av borgerne trakk til gatene.
Norge også i endring
Over hele Europa skyller bølger av populisme og nasjonalisme. Og populisme frir til det kortsiktige og enkle i en rekke spørsmål knyttet til miljøpolitikk og økonomisk politikk. Nasjonalismen dyrkes langt utover det som er nødvendig for å fastholde nasjonale interesser, kultur og identitet. Det blir fort til en kraft for fremmedhat, proteksjonisme og isolasjonisme.
I Norge står demokratiet fortsatt sterkt. Institusjonene er sterke, partiene er sterke og mediene har imidlertid en relativt sterk og trygg posisjon. Men en må ikke ta det for gitt og anta at de ikke er under press, også her er det tegn til avstand mellom den politiske eliten og folket, og vi kan se tegn på svekkelse av medienes evne til grundig og kritisk gjennomgang av maktens spill. Det kan gi grunnlag for fremveksten av nye uautoriserte og tvilsomme kilder for informasjon. Det kan videre føre til en dårligere informert velgermasse – et svakhetstegn for et levende, funksjonsdyktig demokrati.
Antidemokratiske bølger i en rekke store nasjoner
Autoritære regimer er slett ikke noe nytt – det nye nå er at en autoritær trend synes å få innpass i land som tidligere, i stor grad, fulgte demokratiets vei. Dessverre har Donald Trumps inntog som amerikansk president også her en sterk betydning. Presidenten har i flere sammenhenger valgt å erklære pressen som en «fiende av folket» og en slik ordbruk er alvorlig. Han nytter karakteristikker om politiske motstandere, statsledere, næringslivsledere og andre, som representerer et lavmål som selv vanlige borgere ville vegre seg for. Som sagt respekterer han heller ikke intensjonen i det konstitusjonelle maktfordelingsprinsippet som er så viktig for å balansere makten mellom demokratiske institusjoner som passer på hverandre. Hans politiske retorikk er alvorlige for USA, men minst like alvorlig og utfordrende fordi en rekke andre land opplever hans opptreden som en legitimering av en mer autoritær styringsform.
Hva skjer når verdiene og normene forvitrer?
En slik trend er nettopp dette vi har sett ved valget i Brasil der sterkt autoritære Jair Bolsonaro fikk solid oppslutning ved valget. Det er også et trekk ved den tyrkiske presidenten Tayip Erdogan som har tiltatt seg autoritære fullmakter, fengsler opposisjonelle og journalister og begrenser ytringsfriheten. Og i Russland, som bare blir mer og mer autoritært. «Ytre fiender»-uttrykket har ofte blitt brukt som skalkeskjul for repressive grep mot egen befolkning. Kina på den annen side internerer hundretusener av muslimer for å omskolere dem, og statsledere i mindre land i Asia, Afrika og Latin- Amerika ser at de nå kan stramme tøylene uten alvorlig kritikk fra det internasjonale samfunn.
Endret global dynamikk ligger bak
Hvorfor autoritære grep får økt aksept, er et spørsmål som kan ha flere svar, men en fellesforståelse er den manglende troen på den politiske elitens evne til å gjøre det som er best for landet. Et annet viktig element er at når makten og rivalisering blir viktigere enn å løse grunnleggende problemstillinger, vokser lysten til å prøve noe annet, så som at det finnes en «sterk mann» som kan gjenopprette lov og orden. Det er åpenbart at når land som Russland, USA og Kina har et autoritært grep, og alvorlige menneskerettsovergrep ikke får konsekvenser, skaper det et klima i mindre utviklede land for å ofre grunnleggende verdier på fremgangens alter.
Globalisering gjør samfunnsansvar viktigere, men vanskeligere. Globaliseringen har sikret gjensidig kontakt og avhengighet mellom land på tvers av jordkloden, virket stabiliserende og fredsskapende og med dette lagt grunnlaget for en bred økonomisk vekst. Når det skjer en internasjonalisering av det politiske, økonomiske og kulturelle salg, for eksempel involvering i utviklingsland, endres dynamikken mellom sivilsamfunnet, myndighetene og næringslivet og dermed den demokratiske stabiliteten. Aller verst blir det for de fattigste landene som får det enda vanskeligere med å utvikle sin økonomi, skape virksomhet og sysselsette et hurtig økende befolkningstall.
Når informasjonsavdelinger blir maskiner
For oss som brukere er det vanskelig å bedømme sannhetsinnholdet i nyhetene vi får presentert i Facebook-strømmen. Mens statsforvaltningens, næringslivets og organisasjonenes informasjonsavdelinger vokser til enorme produksjonsmaskiner, evner pressen i stadig mindre grad å være det uavhengige, gravende og kontrollerende redskap det skal være inn i maktens irrganger på veien til alle oss andre. Allerede i dette blir fort den fulle og hele sannhet et offer, med risiko for at kritikkverdige forhold bortforklares eller overforklares slik at innholdet fordunster.
Når brukere ser en løgn gjentatt mange nok ganger, blir den stadig mer sann, og våre valg påvirkes etter hvert. Det kan bli nærmest umulig å skille mellom sannhet og usannhet på de kanaler de fleste av oss henter informasjon fra. Brukere står overfor dilemmaet mellom personvern og ytringsfrihet på den ene siden og nasjonal sikkerhet og felleskapets interesser, på den andre. Ytringsfriheten skal kunne strekkes langt, men ikke så langt at vår samfunnssikkerhet og demokratiske grunnverdier trues. Heller ikke beskyttelsen av den enkeltes personlige integritet kan strekkes så langt at vår nasjonale sikkerhet trues.
Demokratiet fortsatt beste alternativ
Nyhetsbildet akkurat nå drives av nye avsløringer i amerikanske politikk, truende handelskrig, et Europa i kaos, og konflikter i Midtøsten. Demokrati er tidskrevende, og gir ikke alltid de meste kosteffektive løsningene og kan av og til endog virke splittende i syn og meninger. Men det er fortsatt den mest fremtidsrettede styreform verden har kommet opp med, nettopp fordi den sikrer både flertallet og mindretallet muligheter og innflytelse, og fordi det bygger på individets frihet og grunnleggende rettigheter. Det er derfor bekymringsfullt når demokratiet kommer i vanry i vestens største demokratier, og når autoritære stater i dag stopper opp på veien mot mer demokrati og snarere reverserer utviklingen.
Det er også bekymringsfullt når multinasjonale institusjoner svekkes, da svekkes også troen på at felles vekst i lengden gir mer enn vekst hver for oss. Og det er direkte farlig når skillet mellom løgn og sannhet viskes ut, og er drevet av verdens mektigste statsleder. Dermed ofres de gode og langsiktige tiltakene som er nødvendig for beslutningene i det levende demokratiet
