- NTNU-professor hindrer mangfold - 16.04.2020
- Økt mangfold i pensum gir økt samfunnsrelevans - 10.03.2020
- Akademia bør tvinges til pensumkvotering - 29.01.2020
Akademisk utenforskap
Etter å ha gått gjennom tidligere pensumlister for min niårige utdanning ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, kommer jeg kun over to tekster som kan sies å representere minoritetsperspektiver. Det er hjerteskjærende. Spesielt når disiplinen jeg tilhører, teknologi- og vitenskapsstudier, kjennetegnes ved at den er selvgranskende og samfunnskritisk.
Gjennom hele studieperioden manglet jeg tilknytning til universitetssystemet. Kall det gjerne akademisk utenforskap. Jeg savnet rollemodeller med minoritetsbakgrunn. Hvor var foreleserne som så ut som meg? Hvor var pensumtekstene som ivaretok minoritetsperspektiver? Den svake representasjonen av minoriteter, fikk meg til å oppsøke kunnskapskilder utenfor universitetets grenser.
Det var først etter jeg hadde fullført en doktorgrad at jeg oppdaget at flere av de som defineres som de største tenkerne i vitenskapens historie, forfektet rasistiske synspunkter: Aristoteles, Locke, Hume, Kant, for å nevne noen. Hvorfor dette ikke har fått plass i ex.phil.-undervisningen har jeg vanskelig for å forstå.
Kunnskap for en bedre verden?
Dagens situasjon synes ikke å være noe bedre enn da jeg fullførte studiene i 2015. Dette til tross for pågående debatter om avkolonisering av akademia. Ingen form for selvkorreksjon har skjedd. Fremdeles er pensum preget av de samme forfatterne. Selv ikke på pensumlistene til afrikastudier utgjør minoritetsstemmer mer enn et svakt pust.
Hvor var foreleserne som så ut som meg? Hvor var pensumtekstene som ivaretok minoritetsperspektiver?
Etter min erfaring er det ikke slik at universitetsansatte ikke er klar over problemstillingen. Så hvorfor skjer det ingen endringer? Det er ikke slik at fremragende vitenskapelige verk av minoriteter er en mangelvare. En rimelig hypotese er at svært få høyskole- og universitetsansatte har ikke-vestlige forfattere i bokhyllen. Samtidig er akademia etnisk homogent. Kunnskapsregimene er tungrodde og mange vitenskapelige ansatte er lite omstillingsvillige.
Stortingsmeldingen for humaniora stiller klare forventninger til at humanistiske fag må være med å løse utfordringer knyttet til integrering, migrasjon og konflikter. Hvordan skal det gå til hvis kunnskapen som læres bort ikke er representativ for befolkningen som helhet?
Den etnosentriske dreiningen av kunnskapssystemene gjør ikke bare akademia fattigere, den bidrar til å opprettholde et hvitt hegemoni. For å råde bot på de vansker som manglende representasjon skaper, bør utdanningsinstitusjonene tvinges til å kvotere inn pensumtekster skrevet av minoriteter.
