Foto: Fotokollasje/Arkiv
- KrF ansvarlig for forskjellsbehandling - 15.02.2021
- Innvandringsfri valgkamp? - 10.01.2021
- «Når byrådsleder i Oslo peker ut én gruppe, er det ikke tvil om at han stigmatiserer» - 04.11.2020
Er det ett politikkområde man skulle tro ville bli endret av at Fremskrittspartiet har gått ut av regjering, så er det innvandrings- og integreringspolitikken. Der står Frp milelangt fra Venstre og KrF, mens Høyre har nesten alle synspunkter representert innad i partiet. En rimelig antagelse ville da være at balansepunktet ville bli kraftig endret i det øyeblikket Frp gikk ut.
Men det kommer ikke til å skje. Den nye arbeids- og sosialministeren, Torbjørn Røe Isaksen, leder Høyres innvandringspolitiske utvalg og han snakket på vegne av Erna Solberg og Høyres partiledelse da han i VG garanterte at den nye regjeringen vil føre en «minst like restriktiv» innvandringspolitikk som da Frp var i regjering. På noen punkter vil den bli strammet inn fordi det er punkter i Granavolden-erklæringen som ennå ikke er gjennomført. Som kjent har de tre gjenværende regjeringspartiene bestemt at de skal holde seg til den regjeringsplattformen de ble enige om på Granavolden på Hadeland i fjor.
Venstre og Kristelig Folkeparti må nøye seg med sitt gjennomslag fra i fjor om at Norge skal ta inn maksimum 3000 kvoteflyktninger. Bestemmelsen om at dette er et makstall og at det kan reduseres, dersom det kommer mye annen innvandring, blir stående.
Røe Isaksen sa ingenting til VG om integreringspolitikken, men heller ikke her er det grunn til å vente tiltak som Frp kan karakterisere som snillistiske. Den eneste forskjellen er at den ansvarlige statsråd nå er Venstre-leder Trine Skei Grande og at hennes ordbruk kanskje vil bli en anelse mer integreringspositiv. Hun vil garantert ikke skremme med «svenske tilstander».
Så er spørsmålet hvorfor det ikke skjer noen vesentlige endringer når Frp går ut av regjering. Svaret er enkelt: Høyre er livredd for at selv en aldri så liten oppmykning vil føre til at partiet mister velgere til Fremskrittspartiet. Høyre merker seg også at Ap-leder Jonas Gahr Støre og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum markerer seg som strenge i innvandringspolitikken og det betyr at også de kan hente velgere fra det største regjeringspartiet, dersom det fester seg et inntrykk av at det gir etter for de innvandringsliberale partiene Venstre og KrF.
Høyre er livredd for at selv en aldri så liten oppmykning vil føre til at partiet mister velgere til Fremskrittspartiet
Det er interessant å merke seg at Høyre på andre politikkområder ikke er like redd for å miste velgere til Frp. Det har lenge vært klart at Siv Jensen og hennes strateger har plukket ut oljepolitikk som et område der Frp skal være bedre enn alle andre. «Bedre» i den forstand at de vil bli stående som garantister for fortsatt å gi full gass. Dette har ikke hindret at det i Høyre nå er oppstått en debatt om hvor langt nord i Barentshavet man skal tillate oljevirksomhet. Høyre-toppene er kanskje ikke glade for den debatten, men de lar den gå. Med åpne øyne manøvrerer Høyre slik at det blir lettere for Frp å fremstille seg selv som annerledespartiet i oljepolitikken.
Årsaken til at Høyre åpner sin egen høyreflanke på det oljepolitiske området, mens partiet ikke gjør det i innvandringspolitikken er også enkel. Høyrestrategene mener å registrere at veldig mange velgere nå beveger seg i grønn retning. Dersom partiet skal klare seg i konkurransen mot Miljøpartiet de Grønne, SV og Venstre, må det bli grønnere. Oljepolitikken er i ferd med å bli den fremste markøren på om et parti er grønt eller sort (lite opptatt av å gjennomføre tiltak for å begrense klimautslippene).
Når forklaringene hittil har vært veldig enkle, gjenstår det vanskeligste. Hvordan vet Høyre, Ap og Sp at velgerne er like innvandringskritiske nå som de var for noen år siden? Er det opplagt at det er så mye å miste på å liberalisere ørlite grann? Kunne det være som i klimapolitikken at man også kan vinne velgere på å myke opp litt?
Svaret ligger litt i meningsmålinger, men mest i historiske erfaringer. De store partiene gjennomfører stadig undersøkelser for å finne ut av hva velgerne mener, og disse undersøkelsene gir ikke grunnlag for å tro at folkemeningen om innvandring er i ferd med å bli mer liberal. Samtidig er det viktig i slike undersøker hvordan spørsmålene blir stilt. I tillegg er det alltid mulig for politiske partier å bevege velgerne. Man kunne for eksempel vise til at det nå er veldig lite innvandring til Norge og at det akkurat i denne perioden kanskje kan slippes opp litt. Av humanitære grunner, men også fordi det finnes mange eksempler på at kontrollert og målrettet innvandring kan være bra – ikke minst for de lokalsamfunnene som har laget et godt og effektivt apparat for integrering.
Slik tenker ikke de største partiene. De er for redde. Erfaringene fra flyktningekriseåret i 2015 sitter for hardt i. Det var da Frp gikk fra 20 til nesten 10 prosent på meningsmålingene i løpet av noen måneder. En slik risiko er ingen villig til å ta.
