Foto: Lechenie Narkomanii
Den 2. februar bringer Utrop Ap-politiker Zaineb Al-Samarais kronikk der hun forteller om hva hennes hjertesak er. Jeg og mange andre i det politiske Norge, i likhet med Zaineb, har barnefattigdom som en hjertesak. Jeg har en iboende tro og erfaring med at alle politikere er opptatt av å redusere forskjellene og skape muligheter for alle.
Tverrpolitisk enighet om å gjøre noe med forskjellene
Jeg kan slå det klinkende klart med engang: jeg er enig med Zaineb i at å investere i mennesker er en viktig del av menneskeverdet. Vi må gjøre mer for å hjelpe mennesker ut av fattigdom – det går ikke raskt nok. Flere må ut i arbeid og vi må hjelpe flere unge til å fullføre skolen. Det er den viktigste veien ut av fattigdom
Jeg har snart sittet i bystyret i fire år og har merket meg en ting; at uansett hvilken partitilhørighet du har, så har alle politikere i Norge et ønske om å gjøre noe med forskjellene. Det er ikke til å legge skjul på at det er ulike tiltak blant partiene på hvordan vi skal løse denne utfordringen, men jeg vet at selv mine politiske motstandere ønsker det beste for landets barn og unge. Det merker jeg daglig i mitt politiske virke.
Kan bruke større del av egen inntekt – for å leve et bedre liv
Vi kunne fått til mer for barn og unge om vi ikke mente det verste om hverandre. Zaineb klarer i kronikken sin å hevde at «regjeringen kontinuerlig og systematisk arbeider mot sosial utjevning og rettferdighet». Det er en ganske drøy påstand, og ikke nok med at Ap-politikeren tar feil; men det bidrar også til at den konstruktive debatten ødelegges. Jeg kjenner mange politikere fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt. Jeg er uenig i deres virkemidler for å redusere fattigdommen, men jeg mener ikke at byrådet i Oslo systematisk og kontinuerlig arbeider mot sosial utjevning og rettferdighet.
Vi kunne fått til mer for barn og unge om vi ikke mente det verste om hverandre
For å bidra litt i den konstruktive debatten så er det viktig å trekke frem noe av regjeringens arbeid for å redusere barnefattigdommen i Norge. Barnetrygden har stått stille siden 1996, og økes for første gang med 3600 kroner i året. Regjeringen jobber nå med å lansere et fritidskort for alle barn og unge i Norge, slik at alle barn skal kunne delta i en fritidsaktivitet uavhengig av foreldrenes økonomi. Bostøtten er økt for de familiene som trenger det aller mest. Det er satt et makstak på SFO-betalingen, som vil gjøre at mange familier vil spare flere hundre kroner i måneden. Listen er lang.
Enkelte politikere vil mene at skattelettelser for alle i Norge er en motsetning til å redusere fattigdom. Det er det ikke. Det at folk får beholde mer av sine egne inntekter, gjør at også familier med vedvarende lavinntekt kan bruke større deler av sin inntekt på å skape seg gode liv. Vi kan krangle til busta fyker, men det at folk får beholde mer av sin egen inntekt er ikke en trussel for den norske velferdsstaten. Tvert imot.
Den viktige dialogen
Barna i Norge er ikke tjent med at politikerne krangler om hvem sine verdier, politikk eller prinsipper som er best for å redusere fattigdommen. Jeg er åpen for å ta en kaffe med deg Zaineb for å finne ut av hva vi kan gjøre sammen for de 105.000 fattige barna i Norge.
