Foto: Scanstockphoto
I kjølvannet av nyheten om at den ytterliggående bloggen/nettavisen Resett har blitt «friskmeldt» av medieforskere på grunn av mangel på brudd på Vær Varsom-plakaten, følte jeg et behov for å kommentere denne friskmeldingen. Hva slags vurderinger som ligger til grunn for at Resett muligens kan tas inn i det gode selskap av anstendige medieaktører og på nytt vurderes å få innvilget medlemskap i Norsk Redaktørforening, skulle jeg også likt å se.
Renvasking av rasisme
Noen burde komme med en second opinion av denne friskmeldingen, i tillegg burde det være noen retningslinjer på hvor langt bak i tid man må gå for å finne brudd på Vær Varsom-plakatens intensjoner. Det burde i alle fall ikke holde med at man har holdt seg på matta i to uker.
Det er et gjentagende problem i norsk offentlighet at ytterliggående stemmer og aktører blir forsøkt normalisert. Når man da kritiserer redaktører, aviser, magasiner, arrangører av debatter og lignende for å invitere sånt inn i varmen, blir man straks møtt med beskyldninger om at «man kveler debatten» og er «mot ytringsfrihet».
Det siste eksempelet var da Aftenposten nylig inviterte ytre-høyre-bloggeren Peder Jensen til å skrive en kronikk. Bakgrunnen for invitasjonen var at Jensen hadde skrevet et facebook-innlegg om at NRK ikke hadde konsultert med han før de baserte en karakter på han i tv-kanalens serie om hendelsene den 22. juli 2011. Aftenposten refuserer utallige kronikker hver uke, jeg tør nesten påstå at det er tekster om temaer som er langt viktigere enn en innbilt offerrolle fra bloggeren som var en direkte inspirasjon til den verste terrorhendelsen og massakren i Norges historie.
Rasistenes suksess har vært å få pressen til å kalle dem innvandrings- og islamkritikere
Det er viktig å være årvåken mot renvasking av rasisme i form av nettsteder og organisasjoner som hevder at de driver med religionskritikk, men som sprer fordommer og hat særlig mot muslimer, men også mot venstresidens og antirasisters forsvar av innvandrere, flyktninger og vårt multikulturelle samfunn. Resett, document.no og Human Rights Service er eksempler på disse.
Sivil ulydighet – også en del av demokratiet
Vi er mange som har blitt uthengt, blitt skrevet egne innlegg om, blitt truet, blitt omtalt i rasistiske ordelag i forhåndsmodererte kommentarfelt, blitt oppringt og kontaktet på messenger og blitt utsatt for flere ubehageligheter på grunn av at vi ikke finner oss i spredning av rasistiske holdninger i vårt samfunn. Sånt er egentlig bare å forvente fra alternative blogger, men verre er det når vanlige medier inviterer disse til debatt eller forsvarer bruk av offentlige plasser til å spre hatefulle budskap.
Under demonstrasjoner opplever antirasister at politiet beskytter nazister og rasister, og at de går langt for å legge til rette for deres markeringer. Det er ikke et nytt fenomen, slik var det på 1980- og 1990-tallet, da mye av aktivismen foregikk på gater, torg og andre offentlige plasser for å hindre rasister og nynazister i å samles. Vi kan til og med gå så langt tilbake som til da Einar Gerhardsen og hans kamerater i sin tid kjeppjagde fascistene og fikk dem ut av arbeiderklassestrøkene på Grünerløkka.
Politiet tyr altfor lett til arrestasjoner og bortvisninger som en løsning på den formen for antirasistisk aktivisme, som på grunn av omstendighetene fordrer sivil ulydighet. Jeg mener at politiets rolle som instans for et tryggere og sikrere samfunn bør innebære at de får mandat til å nekte tillatelse til rasistiske, nazistiske og fascistiske markeringer og samlinger. Når det politiske klimaet allikevel er slik at denne type markeringer og samlinger er tillatt, bør politiet tillate ad-hoc motmarkeringer og motdemonstrasjoner.
Mobiliser mot høyreekstreme
I motsetning til mange land i Europa, og verden for øvrig, er de rene rasistiske, nazistiske og islamofobe gruppene i Norge relativt små og dårlig organiserte. Rasistenes suksess har vært å få pressen til å kalle dem innvandrings- og islamkritikere, istedenfor å kalle dem det der er, nemlig nazister og rasister.
Selv om de er svake, prøver de stadig å rekruttere. Det at særlig Den Nordiske Motstandsbevegelsen (DNM) har hatt markeringer, kan være et tegn på at de er mindre redde for stigmatiseringen de kan oppleve ved åpent å stå frem som nazister. Derfor må vi alltid mobilisere mot høyreekstreme og rasistiske organisasjoner hver gang de viser seg, og vi må aktivt motarbeide deres ideologi og aktivitet. (Her er det også på sin plass med en liten digresjon om at en motdemonstrant ble arrestert da han stilte seg i veien for DNM sin marsj i Kristiansand for et par år tilbake).
Vi må sparke oppover
Arbeidsløshet og økte sosiale forskjeller skaper uro og utrygghet, og sinnet over dette blir ledet vekk fra politikere og andre med makt, mot svake grupper. Det er lettere å være sint på «de som ikke er som oss» enn å ta innover seg at samfunnet må endres fordi goder er fordelt på en svært urettferdig måte. Media har en tydelig innvirkning på holdninger til folkegrupper og land som vanlige folk ikke har inngående kunnskap om. Det gis mest dessverre mye oppmerksomhet til konflikter, og nyhetsbildet preges av et sterkt fokus på det negative og splittende. Tabloid og overflatisk nyhetsformidling gir et skjevt og spekulativt bilde av virkeligheten. Som Rødt-politiker mener jeg det er viktig å hindre en slik oppsplittelse av arbeiderklassen. Vi må, i samarbeid med fagbevegelsen, stå imot høyrepopulisme. Og vi må sparke oppover og kritisere makta, og forsøke å påvirke våre medmennesker til ikke å falle for retorikken til høyrepopulister, enten det er politiske partier, organisasjoner eller nettaviser.
