Foto: Claudio Castello
Spaltist i Utrop.
- Slutt å utnytte minoriteter i produktmarkedsføring! - 20.05.2020
- Mohammed steker ikke pinnebrød i peisen - 20.04.2020
- Krekar-saken: Vi kan ikke deportere folk vi ikke liker - 15.03.2020
Fransk satire har lange tradisjoner. Satiretegninger var en viktig del av det folkelige opprøret som til slutt førte til revolusjonen i 1789. Spredning av tegningene gikk raskt, om enn ikke så effektivt som i dagens sosiale medier. Siden har den franske satiretradisjonen vært i godt hold, videreført av blant andre tegnerne og skribentene i satirebladet Charlie Hebdo. Reformatoren Martin Luther brukte satire bevisst i sin kamp mot det han mente var utvekstene i den katolske kirkes praksis – han trykket blant annet spillkort med satiriske tegninger.
Charlie Hebdos hovedanliggende er det anti-autoritære. De slår ned på maktmisbruk og hykleri uansett hvor det kommer fra. De er fargeblinde og respekterer kun prinsippet om samfunnskritikk: At ethvert tema skal kunne være gjenstand for debatt og kritikk. Det fører selvsagt til at de blir hatet av de som bekjenner seg til autoritære religioner og ideologier. I et autoritært styrt samfunn er kritikk en fare for status quo, og slås ned med hard hånd.
Massakren i Charlie Hebdos redaksjon for fem år siden, og opptøyene og mordene etter Jyllandspostens Muhammed-tegninger, endrer lite på dette faktum. Henrettelsene var beviser på hvor langt noen kan gå når deres enøydhet blir truet eller ertet. Hebdo kommer fremdeles ut hver eneste uke. I resten av verden kan vi likevel se følgene av de barbariske handlingene i Paris: Karikaturtegnere blir truet, hetset, fengslet eller mister jobben. Store, toneangivende aviser som The New York Times sluttet i fjor å kjøpe inn internasjonale karikaturtegninger, på grunn av ytre press. De identitære bevegelsene ser ut til å ha kontinuerlig døgnvakt for å finne noe de kan bli krenket av. Resultatet er selvsensur.
Så hvem er det som driver samfunnet framover? De som bruker vold, eller de som bruker pennen? I mange land skal det lite til for å bli anklaget for blasfemi, sjekk for eksempel saken om Asia Bibi, som nylig flyktet fra Pakistan. Men syretesten på at et samfunn har reell ytringsfrihet, er nettopp blasfemien. I Norge ble blasfemiparagrafen opphevet i 2015 – som en naturlig del av debatt- og ytringsfriheten.
– De som har makt, må følges med den ytterste mistro, sa Jens Bjørneboe. Det er nettopp det satiren gjør.
Hvis enhver enkeltperson selv skal avgjøre hva som er blasfemisk, oppstår et terrorvelde. Folks private følelser blir utslagsgivende for liv og død. De voldsomme demonstrasjonene mot Muhammed-karikaturene førte til en rekke dødsfall – blant muslimer. Voldshandlingene og mordene på forlagsfolk og oversettere i Rushdie-saken er et annet velkjent eksempel. Irans Khomeni satte en pris på Rushdies hode – på grunn av en satirisk roman. Nå har de satt en pris på hodet til den amerikanske presidenten. Amerikas voldsmaskin blir altså møtt av en voldsmaskin med et hovedsakelig religiøst fundament. De to nærer hverandre, og trenger hverandre.
Satiren vil naturligvis være ytterst risikabel i samfunn der makthaverne bygger sitt styre på konservativ islam. Charlie Hebdo kan ikke utgis i Iran før makthaverne der er styrtet og erstattet med en mer demokratisk styreform. Satire av Hebdos format er også helt utenkelig i Saudi-Arabia. Der kan du bli arrestert hvis du som kvinne ikke dekker håret, eller buret inn fordi du kjemper for kvinners rett til å kjøre bil. Kritiserer du makthaverne, kan du som kjent bli skåret opp i biter på ordre av landets øverste myndighet. Så lenge makthaverne er så besatt av å kontrollere sine borgere, vil de også frykte satiren.
«De som har makt, må følges med den ytterste mistro», sa Jens Bjørneboe. Det er nettopp det satiren gjør. Satirikere vet at makten korrumperer, og bruker pennen for å avsløre det. Bjørneboe var aldri en fiende av religion, hans første diktsamlinger hadde hovedsakelig bibelske motiver. I anledning hundreårsfeiringen av Bjørneboe kan det være vel verdt å la seg inspirere av hans kamp mot det autoritære. Og det autoritære finnes i stort monn også i dagens Norge: Troen på den eneste gud, den eneste sanne vei og det eneste korrekte liv er de sterkeste fiendene av et fritt og liberalt samfunn.
