I et innlegg i Utrop 29. januar beklager Robert Nyheim-Jomisko seg over mangelen på minoritetsperspektiver i pensumlistene ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). For å bøte på problemene foreslår han at tekster skrevet av minoriteter kvoteres inn på pensum.
Hensikten å rokke ved Michelangelo og Picassos påståtte dominans
Som foreleser ved NTNU føler jeg meg ikke direkte truffet av kritikken. Pensa på de emnene jeg underviser inneholder tross alt representanter med ulik kulturell bakgrunn, både kvinner og menn. En amerikansk forsker sa en gang om mitt fag, kunsthistorie, at det «stort sett består av jøder som underviser protestanter i katolisisme».
Det var en spissformulering, men ikke uten bunn i virkeligheten. Nyere kunsthistorie var lenge preget av den ikonografiske trenden fra det såkalte Warburg-miljøet i Hamburg. I forkant av andre verdenskrig måtte medlemmene pakke ned sitt bibliotek og flykte fra Nazi-Tyskland, blant annet fordi noen av dem hadde jødisk bakgrunn. Warburg-miljøet ble reetablert i London under krigen, hvor flere av kunsthistoriefagets ledende skikkelser i andre halvdel av 1900-tallet fikk sin opplæring.
Warburg-skolens tekster har ofte vært del av pensum på NTNU, og jeg kan ikke se at det trenger å avkoloniseres. Man kan selvfølgelig mene at forfatterne av disse tekstene, jøder som katolikker, tross alt er blekansikter, og at personer med en annen kulturell bakgrunn enn den som tradisjonelt har dominert europeisk historieskriving er lite representert. Det var nok dette som var utgangspunktet da man ved Yale University i USA, for kort tid siden, besluttet å endre undervisningen i kunsthistorie på lavere nivå.
Det gamle kurset, Introduction to Art History: Renaissance to the Present, som ble undervist ved Yale, var nemlig ikke lenger i overenstemmelse med universitetets strategi, som ifølge nettsiden, er «committed to [represent] the intellectual diversity of its students and its faculty…». Hva skal man da med et kurs som i hovedsak er en hyllest til verk produsert av «dead white men»?
Dersom studentene ikke gis en innføring i stilhistorie med fokus på vestens kunsttradisjon, vil de mangle mye av den kulturelle ballasten som de trenger i sin fremtidige arbeidssituasjon.
Man kan knapt si seg uenig dersom ønsket er å ha et bredt tilbud som tar hensyn til at viktig og interessant kunst også finnes utenfor Europa. Et kjent universitet som Yale har sikkert ressurser nok til å realisere det. Men dette dreier seg egentlig om noe annet – ikke om å utvide kurstilbudet, men om å endre undervisningen på lavere nivå ved samtidig å redusere omfanget av det som tidligere var reservert europeisk kunsthistorie og den mye omtalte «western canon». Man skal altså få høre mer om ikke-vestlig kunst (og det er jo greit), men den bakenforliggende hensikten er å rokke ved den påståtte hegemoniske posisjonen som storheter som Michelangelo, Rafael, Monet og Picasso tradisjonelt har hatt i dette faget.
Klassisk kulturtradisjon en viktig del av humanistiske fag
Problemet er at historien, selv om den undervises på universitetet, ikke er et produkt av akademia alene. En del av undervisningen på kunsthistorie foregår som ekskursjoner og byvandringer hvor studentene møter lokal trearkitektur med arkitektoniske detaljer som til forveksling ligner på det greske tempelets gavlfelt, pilastre og ornamenter. Den mye omtalte vestlige kanon leder vår oppmerksom mot lokale monumenter, selv om de ikke er tegnet av Alberti eller Palladio. At den klassiske kulturtradisjonen har preget våre fysiske (og arkitektoniske) omgivelser mer enn impulser fra andre deler av verden, er et faktum. Sammen med den immaterielle delen av vår kulturarv har den derfor utgjort en viktig del av flere humanistiske fag, ikke bare kunsthistorie.
Mange av våre studenter får etter hvert jobb i museer, gallerier og samlinger hvor de skal jobbe med formidling eller kulturminnevern. Dersom de ikke gis en innføring i stilhistorie med fokus på vestens kunsttradisjon, vil de mangle mye av den kulturelle ballasten som de trenger i sin fremtidige arbeidssituasjon. Som foreleser og emneansvarlig for flere kurs i kunsthistorie har jeg et ansvar for å lage et undervisningsopplegg som tar hensyn til studentenes behov for kunnskap om denne tradisjonen. Vi snakker her om viktige temaer som må dekkes i forelesninger og på pensum. Det er ikke alltid lett å finne pensumbøker som er faglige relevante og samtidig lettfattelige, og enklere blir det ikke om jeg skal tvinges til å kvotere inn tekster av hensyn til kulturelt mangfold.
