Foto: Firuz Kutal
- KrF ansvarlig for forskjellsbehandling - 15.02.2021
- Innvandringsfri valgkamp? - 10.01.2021
- «Når byrådsleder i Oslo peker ut én gruppe, er det ikke tvil om at han stigmatiserer» - 04.11.2020
Frp-leder Siv Jensen er i full gang med å forberede 2021-valgkampen. I intervjuer, både med Dagbladet og NRKs politisk kvarter, har hun varslet at Frp etter neste valg bare kan tenke seg å gå i regjering med Høyre. Et nytt regjeringssamarbeid med ett eller to av mellompartiene (KrF og Venstre) regner hun med at Frps landsstyre vil si absolutt nei til.
Siv Jensen vil knekke mellompartiene og å gjøre det vanskelig for Høyre
Strengt tatt er ikke det veldig oppsiktsvekkende uttalelser – bare noen uker etter at Fremskrittspartiet har gått ut av regjeringen nettopp med begrunnelsen at det ble vanskeligere og vanskeligere for hvert av mellompartiene som kom inn. På den annen side er det spesielt at hun er så tydelig på hva partiet vil love halvannet år før neste valg. Mye kan skje innen den tid. Eksempelvis kan Kristelig Folkepartis ledelse komme til at de vil kopiere sitt svenske søsterparti – et parti som har beveget seg langt ut på høyresiden. Venstre kan få Sveinung Rotevatn som leder – også han anses som mer høyreorientert enn dagens Venstre-ledelse.
Når Frp-ledelsen ikke vil vente og se an utviklingen i Venstre og KrF, skyldes det høyst sannsynlig at den har et annet formål enn å klargjøre for velgere sitt syn på regjeringsspørsmålet halvannet år frem i tid. Siv Jensens egentlige formål er å knekke mellompartiene og å gjøre det vanskelig for Høyre. Hun vil ha alle borgerlige velgere til hele tiden å se hvordan de to «småpartiene» i midten ødelegger for den borgerlige siden i politikken.
Hun vil fortelle stadig nye varianter av den samme historien: Om hvordan de to små i regjeringen tvang de to store (Høyre og Frp) til å gå inn for enkeltforslag som enten var tullete, uansvarlige, eller venstrevridde. Det kan dreie seg om abortinnstramning, forbud mot pelsdyrhold eller å hente hjem en IS-kvinne med antatt sykt barn. Nå som Frp er ute av regjering, kommer det i stor grad til å dreie seg om hvordan KrF og spesielt Venstre tvinger Høyre til å føre en grønnere klimapolitikk enn Erna Solberg «egentlig» ønsker.
Solberg kan irritere på seg tillitsvalgte i eget parti
Et gjennomgangstema i historiene er at de to mellompartiene nesten ikke har noen velgere bak seg og at det er feil at de skal få ha så stor innflytelse på politikken. Velgerne må forstå at de to ikke bør ha noen plass på det nye Stortinget som skal velges høsten 2021.
Mange tillitsvalgte og medlemmer i Høyre er enig med Frp i at mellompartiene har mer innflytelse enn de burde ha – valgresultatet tatt i betraktning. De vil også være enige i at det hadde vært en fordel om KrF og Venstre mistet sin vippemakt på Stortinget – altså makten som ligger i at deres representanter kan skape flertall i Stortinget både med blå og rødgrønn side. Dersom Erna Solberg i tiden fremover oppfattes som for imøtekommende overfor Venstre og KrF, vil hun irritere og frustrere mange tillitsvalgte i eget parti.
Når midten forsvinner
Konsekvensen er at mellompartiene kommer til å få det tøft. Høyre kommer til å være lunkent og Frp fiendtlig.
Dersom det skulle resultere i at mellompartiene faller under sperregrensen på fire prosent og dermed mister sin vippemakt på Stortinget, blir konsekvensene store. Det vil bli en mye tydeligere todeling av det politiske landskapet – en blå blokk (Høyre og Frp) mot en rødgrønn blokk (Ap, Sp, SV, Rødt, MdG).
Konsekvensen er at mellompartiene kommer til å få det tøft.
Det igjen vil føre til at det på noen politikkområder vil bli større avstand mellom blokkene fordi den blå blokken ikke vil bli moderert av Venstre og KrF. Det gjelder blant annet i miljøpolitikken der KrF og Venstre har trukket Høyre/Frp så langt i grønn retning at de er blitt ganske like Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Høyres innvandringsliberale kan bli stående uten støtte.
Og det gjelder også i innvandrings- og integreringspolitikken. På dette feltet har det i mange tiår vært snakket om en flyktningeopposisjon på Stortinget – en type opposisjon som ikke har samsvart med de vanlige begrepene om hvem som sitter i posisjon og hvem som er i opposisjon. Flyktningeopposisjonen har bestått av SV, Rødt, MdG, Venstre og KrF. Den har presset på de store partiene for å få dem til å føre en mer liberal innvandrings- og integreringspolitikk. Den har nesten alltid vært i mindretallet, men har likevel påvirket de store partiene.
Spesielt Arbeiderpartiet har vært påvirkbart, fordi ungdomspartiet og endel av de største partilagene konstant har vært mer enig med flyktningeopposisjonen enn sin egen partiledelse.
På høyresiden er det Venstre og KrF som har vært påvirkerne, og de har av og til lyktes. Det er de to partiene som for eksempel har tvunget igjennom et større inntak av kvoteflyktninger nå enn tidligere år. Det er også mellompartiene som har passet på at Frp ikke har klart å få med seg Høyre på de mest vidtgående forslagene til innstramning av integrerings- og innvandringspolitikken.
Dersom mellompartiene forsvinner som maktfaktor i politikken, kommer de i Høyre som er liberalt innstilt både i innvandrings- og integreringsspørsmål til å bli stående uten støtte. Sannsynligheten er stor for at den blå blokken vil bli langt mer Frp-lik enn den er i dag.
