- Kirkeasylantene kan bli sendt tilbake til tortur - 24.02.2020
Familien Johnsen Collin har sittet i kirkeasyl i fem år og vært i Norge i ti år. Familien har kjempet mot Norges utlendingsmyndigheter og rettsapparatet for å få bli i Norge. Norske myndigheter mener familien ikke har behov for beskyttelse i Norge og mener det er trygt å sende dem tilbake til Sri Lanka.
Nødvendig flukt fra Sri Lanka
Tamil Sangam i Norge er en interesseorganisasjon for norsktamiler. Vi finner det svært kritikkverdig at norske myndigheter ikke bygger sine vedtak på den faktiske situasjonen for Tamilene på Sri Lanka. Sri Lanka beskrives i dag som et fredelig paradis, og vestlige medier kappes om å kåre det til beste reisedestinasjon. Og ofte kan det se ut til at landinformasjonen til norske myndigheter baserer seg på reisebladenes fremstillinger, fremfor den virkeligheten den etniske minoriteten Tamilene på øya og diaspora-tamiler opplever.
Dilani Johnsen Collin kom til Norge som 21-åring og har tilbragt det siste tiåret på asylmottak og i kirkeasyl. Barndommen tilbrakte hun i et krigsherjet land. Hun flyktet fra Sri Lanka til Norge sammen sine foreldre Johnsen og Merry Anjala etter krigens slutt, som følge av at familien hadde hatt en sterk tilknytning til den tamilske separatistbevegelsen Tamiltigrene, også kalt LTTE. Dilanis bror er i dag fengslet med en dødsdom hengende over ham. Saken er fortsatt under ankebehandling, og myndighetene har blant annet avhørt og torturert andre familiemedlemmer for å fremprovosere en tilståelse. Det srilankiske politiet har også senest i 2018 oppsøkt familiens slektninger og deres tidligere bostedsadresse for å komme i kontakt med far, mor og datter, uten at de vil oppgi noen grunn for dette.
Når det kan være livsfarlig å snakke sant
På Sri Lanka herjet en borgerkrig mellom regjeringsstyrkene og separatistbevegelsen Tamiltigrene (LTTE) i 26 år. Den blodige avslutningen i 2009 savner sidestykke i moderne historie. Hundretusener ble brukt som menneskelige skjold av begge sider, og de ble konsentrert på et stadig mindre område. Den 18 mai 2009 endte borgerkrigen og de tamilske styrkene ble nedkjempet. I månedene som fulgte ble det begått stadig nye overgrep av srilankiske myndigheter mot den tamilske befolkningen og særlig mot de som hadde tilknytning til LTTE. Mange ble torturert og henrettet uten dom. Enda flere ble utsatt for grov vold og seksuelle overgrep.
Historiene til familien bekreftes av en rekke vitner. Norske myndigheter avslo asylsøknaden med den begrunnelsen at det tok familien to år før de innrømmet sin fulle tilknytning til LTTE.
Alle Tamiler «vet» at det finnes angivere over alt. Og man vet aldri helt sikkert om den du snakker med sympatiserer med LTTE eller regjeringen. De har levd en mannsalder vel vitende om at begge parter har et ekstremt godt etterretningsapparat, og flere norsktamiler har selv erfart at én kritisk setning uttalt i et sosialt lag i Oslo raskt kan bli fanget opp i hjemlandet og få alvorlige konsekvenser.
Det er også en hån mot alle norsktamiler, som har flyktet fra et voldelig regime, at norske myndigheter ikke vil akseptere at det begås folkerettslige brudd mot Tamilene.
Noen ganger også med fatale konsekvenser. Når man lever under slike forhold, vil man naturligvis bære med seg en skepsis. Både overfor myndigheter og tolker. Dette er ikke et spesifikt norsktamilsk fenomen. Som asylsøker er man prisgitt det nye landets beskyttelse. Men man vet likevel ikke i hvilken grad man kan stole på dem. Skal man fortelle den fulle sannheten? Eller skal man gjøre som menneskesmuglerne instruerte dem om? Vil opplysninger som gis til norske myndigheter bli formidlet tilbake til hjemlandet? Er tolken en alliert, eller vil denne tyste? Hva vil skje med familiemedlemmene de forlot dersom srilankiske myndigheter får kunnskap om deres tilknytning til LTTE? Og hvordan vil det bli mottatt av den norske staten at man har deltatt i en separatistbevegelse som er stemplet som en ulovlig terrororganisasjon i mange land. Hvor lang tid tar det å komme over traumene etter en krig. Hvor lang tid tar det å bygge opp tillit til at myndighetene vil en vel, når det eneste man kjenner til er at myndighetene var dem som diskriminerte og utøvde krigsforbrytelser mot ens familie og folk.
En hån mot norsktamiler
Ifølge norske myndigheter og rettsapparat må asylsøkere – som familien Johnsen Collin – som bare noen knappe måneder før sin ankomst til Norge hadde stått til knærne i blodpøler midt på Sri Lankas dødsmarker – og som har påvist PTSD (‘Post Traumatic Stress Disorder’) – legge dette til side, og umiddelbart vise tillit, eller tåle å ta konsekvensene dersom de ikke gjør dette. Selv SVs Erik Solheim som i mange år arbeidet som fredsmekler mellom regjeringsstyrkene og LTTE har engasjert seg i denne saken, og hans forklaring om landets situasjon samsvarer i stor grad med familiens forklaringer. Det er ingen grunn til at han vil risikere å svekke sin autoritet i det norske samfunnet ved å avgi en feilaktig forklaring for personer han ikke kjenner.
Saksbehandlingen i denne saken er nedslående. I dag er det nær ingen nyankomne asylsøkere fra Sri Lanka, og det vil derfor ikke få nevneverdige ringvirkninger om familien innvilges opphold. Det er også en hån mot alle norsktamiler som har flyktet fra et diskriminerende og ekstremt voldelig regime at norske myndigheter ikke vil akseptere at det er begått og stadig begås folkerettslige brudd mot Tamilene, og særlig de med tilknytning til LTTE.
