Foto: Georgios Giannopoulos/CC 4.0
- Skal ikke Norge lenger ta ansvar? - 18.06.2020
- Slik kan flyktningleirer i Hellas tømmes på èn dag - 21.04.2020
- Er det en skam å hamstre og være godt forberedt? - 28.03.2020
Vår nye justis- og beredskapsminister Monica Mæland svarer: ”Migrasjonsutfordringene løses ikke i Hellas alene”.
Det kan virke som om hun kunne ha byttet ut preposisjonen “i” Hellas til “av” og gjort om setningen til noe hun og hennes parti finner positivt: Migrasjonsutfordringene kan løses av Hellas alene.
For det er nettopp det som Norge og andre europeiske land legger opp til, dette fattigste landet i Europa står alene med ansvar for nesten 100 000 flyktninger. Samtidig påpeker justisministeren vår stolt at vi med våre 3000 overføringsflyktninger tar imot flest overføringsflyktninger i Europa, målt per innbygger. Det er uforståelig for mange i Norge at dette kan være rettferdig innvandringspolitikk når vi ser menneskene som lider i Moria-leieren. Innvandringspolitikken i Europa er ikke en gang streng lenger, den er så å si lukket.
Jeg merker meg også at justisministeren benytter ordet migrasjonsutfordringene og ikke flyktningutfordringene. Migrant betyr at et menneske flytter fra et land til et annet, – ordet flyktning har et annet meningsinnhold – som hadde vært mer korrekt å bruke her, siden vi ikke snakker om mennesker som velger å flytte til Hellas fordi det er rimeligere og har flere soldager enn mange andre land i Europa. Regjeringens valg av ordbruk tilsier at de i utgangspunktet velger å se på dem som sitter fast i leire i Hellas som lykkejegere og ikke noen som flykter for sitt liv. Slik påvirkes vi til å tro at dette er mennesker som saboterer vårt internasjonale asylsystem for egen vinning.
Justisministeren vil tydeligvis unngå at vi tar inn over oss at mange av disse menneskene har vært tvunget til å flykte fra sitt hjem, familie og fosterland for å overleve, for da blir regjeringen tvunget til å forandre sin politikk for å beholde makten. Ved å snakke om migranter når vi mener flyktninger nedverdiger vi dem det gjelder, og viser liten respekt for deres beskyttelsesgrunnlag i søknadene de har til behandling. Språk er makt!
På grunn av Flyktningkonvensjonen, Tyrkia-EU-avtalen og Dublin-avtalen er Hellas fanget i en ansvarsposisjon alle de andre landene i Europa slipper. Den greske befolkningen lider fortsatt under finanskrisen med en arbeidsledighet på 16%, den høyeste i Europa samtidig som det er hit de fleste flyktninger som vil til Europa kommer.
Statsminister Kyriakos Mitsotakis spurte retorisk i en gresk avis i oktober 2019 «Europa ser ankomstlandet Hellas som en bekvem parkeringsplass for flyktninger og migranter. Er det europeisk solidaritet?»
Jeg leser at Norge betaler en høy «parkeringsavgift» og sender egne «parkeringsvakter» for å passe på at vi ikke skal overta flyktninger fra Hellas til Norge.
«Vi må prioritere hjelp til de menneskene som har et reelt beskyttelsesbehov. Det er viktig at de dette gjelder får behandlet sine asylsaker raskt og rettssikkert», sier justisministeren og det er helt riktig.
Det er igjen språkmakt som får velgerne i Norge til å ta avstand fra en mer human innvandringspolitikk
Det er ikke bare grekernes ansvar, men et felles europeisk ansvar at dette skal skje i hele Europa i dag. Nå kan det ta opptil fem år for en helt vanlig asylsøknad å bli ferdig behandlet i Hellas, og i mellomtiden lever flyktningene under alarmerende dårlige forhold. Til og med etter at de har fått innvilget asyl er levekårene for anerkjente flyktninger så vanskelig at det er snakk om en kamp for å overleve.
Justisministeren forteller oss: «De utfordringene vi ser i Hellas kan ikke løses av Hellas alene eller ved overføring av et mindre antall barn til Norge. Det finnes ingen engangsløsning på et kontinuerlig migrasjonspress. Her må det arbeides systematisk og langsiktig, slik regjeringen legger opp til».
Få, – om noen – i den norske befolkningen tror at det å hente ut noen barn fra en leir, fjerner flyktningproblemet i Hellas. Vi er ikke så naive. Vi ber om et haste-krisetiltak, ikke bare i Moria-leieren på Lesvos, men for alle flyktningbarna som lever under uverdige levekår i Hellas. Hvorfor dette ikke er mulig for Norge å utføre, er det vanskelig å se, spesielt etter de lave flyktningetallene de siste årene.
Den greske regjeringen har bedt EU-landene om å ta imot 3000 barn uten omsorgspersoner, som lever under uverdige og ekstreme forhold. Ingen europeiske land ønsker å ta imot noen av disse barna. Den greske statsministeren er ikke bare skuffet, men fordømmer EUs handlingslammelse og anklager dem for manglende solidaritet med Hellas i å håndtere flyktningstrømmen til Europa. Frankrike forsto etter hvert alvoret og hentet ut 400 barn i januar, nå har Finland også sagt at de skal hente flere barn derfra. Norge har hittil ikke hentet noen.
Norge venter på en «felles europeisk løsning» sier regjeringen. Den «felles europeiske løsningen» som er bedrevet siden EU-Tyrkia avtalen i 2016 gjør at flyktninger som er konsentrert i leire langs Europas yttergrense sier de har mest lyst til å dø, flere av de som uttaler dette er enslige mindreårige barn. Fremfor å handle er vår justisminister og utenriksminister mer bekvemme med å vente på en endelig europeisk løsning.
Regjeringen sier at asylsystemet her i Norge skal forbeholdes mennesker som trenger beskyttelse for at flyktningkonvensjonen og asylinstituttet skal overleve i fremtiden. Personlig er jeg mer opptatt av at det er mennesker som skal overleve , men vil at systemene vi har skal være til det beste for de som trenger det mest.
Det som skjer med flyktninger og asylsøkere i Hellas nå er et felles europeisk ansvar som Europa ikke tar. Vi trenger en konkret fordelingspolitikk mellom alle landene i Europa, om ikke noe skjer, må noen gå foran og ta det ansvaret og jeg skulle så gjerne se at Norge var det landet som gjorde det og viste vei.
Dessverre kaller vår justisminister og utenriksminister en rettferdig fordelingspolitikk for «en bindende og permanent ansvars- og byrdefordeling». Det er igjen språkmakt som får velgerne i Norge til å ta avstand fra en mer human innvandringspolitikk. Dette er sleip ordbruk av politikere som ikke ønsker en avtale som vil resultere i flere flyktninger inn i landet. Vi snakker om felles ansvar- og fordelingspolitikk.
UDI og UNE tar sine avgjørelser uten at det finnes en rapport hos Landinfo som viser hvordan levekårene flyktninger med ulik flyktningstatus lever under i Hellas. Det finner jeg sterkt kritikkverdig og provoserende.
Sammen med Evy Ellingvåg (leder av foreningen 1201) har jeg vært på fact-finding tur i fjor og skrevet en rapport om dette som vil offentliggjøres 1. mars 2020. Den bør regjeringen og forvaltningen lese, for de later til å tro at flyktningkrisen – eller «migrasjonsutfordringene» som de velger å kalle det – kan løses av Hellas alene.
