Foto: Faksimile, NRK 17. februar 2020
- Også ble det stille: Nasjonale minoriteter som en usynlig størrelse - 10.06.2024
- Politiets rom-register er etnisk profilering - 24.03.2024
- Derfor er det viktig med rollemodeller - 15.12.2023
«Nok en gang har rasisme skapt overskrifter i fotballen» skrev NRK på sine nettsider mandag 17. februar. Og nok en gang satt jeg med tungen mellom tennene og forsøkte å se det positive i nettopp det faktum at fotballverdenen ikke liker rasisme, at media, trenere og spillere støtter Porto-spilleren Moussa Marega som ble utsatt for rasisme fra tribunen. Men jeg klarer ikke, jeg klarer ikke se noe positivt i støtten Marega får, og jeg tror det er av flere grunner.
Å eie sin egen historie
Den viktigste grunnen kan oppsummeres i et kort, krast, og ikke minst passivt-aggressivt spørsmål: «Hva skal vi med støtten din på fotballbanen når du ser ned på oss på bussen?»
«Jævla neger», «muslim-rull», «typisk afrikansk dumhet», «han er pakkis». De aller fleste nordmenn vil se dette som utsagn som ikke er innafor, eller som rett ut virker rasistiske. Slike ytringer og handlinger kan vi med letthet si ikke er OK. Og det er ytringer som igjen gjerne fører med seg handlinger i solidaritetens navn. Men det at Norges majoritetsbefolkning går i tog for Benjamin Hermansen hjelper oss melaninrike veldig lite, altså hvis målet i samfunnet er mindre diskriminering og mindre rasisme. Det vi trenger er sjanselikhet knyttet til jobbintervjuer, å få slippe utelivsdiskriminering og ikke minst, å eie vår egen fortelling.
På Astrup Fearnley-museet i Oslo er det for tiden en utstilling som heter Alpha Crusis, en utstilling som baserer seg på afrikansk samtidskunst. I en artikkel i Bistandsaktuelt fra 17.02.2020 stiller Marikken Lauvstad spørsmål om hvordan utstillingen hadde sett ut om det faktisk var et afrikansk menneske som styrte utstillingen. «Hvordan hadde dette sett ut om kuratoren var afrikansk?», spør hun. Astrup Fearnley skal ha ros for å stille ut samtidskunst fra kontinentet, men som Lauvstad sier så hopper museet bukk over problemstillingen knyttet til representativitet ved ikke å velge en kurator fra samme kontinent som utstillingen.
«Man får en godfølelse av å gå i solidaritetsmarkeringer»
Hovedpoenget mitt er at dette illustrerer mitt syn på dagens mangfoldsperspektiv i svært mange etablerte miljøer i Europa: Vi ønsker at alle skal behandles fint og at alle mennesker er like mye verdt, men alles synspunkter og meninger er ikke like mye verdt. Det at det ikke brukes en afrikansk kurator i utstilling basert på afrikansk kunst er ingen stor overraskelse, at hvite mennesker representerer og dikterer den svartes fortelling er intet nytt. Og det er denne fortellingen som fra 1400-tallet og frem til i dag har fått rotfeste i store deler av verden, en fortelling der visse menneskegrupper kommer særdeles dårlig ut, en fortelling som fortsatt ligger i menneskers ryggmarg, en fortelling som gjør kjønn, hudfarge og opphav så intenst avgjørende for hvordan man møter verden.
Hva skal vi med støtten din på fotballbanen når du ser ned på oss på bussen?
Når fotballtrenere, journalister, kommentatorer og programledere samstemt fordømmer tribunerasismen begynner jeg å se på det som det vi kaller «white savoir complex», eller «det hvite redningskomplekset». Dette finner sted når hvite mennesker føler en trang til å hjelpe menneskene i Afrika eller Østen på et grunnlag som handler om nære sin egen, gode selvfølelse. Man får en godfølelse av å gå i solidaritetsmarkeringer, like antirasistiske poster på Facebook eller høylytt distansere seg fra stygge tilrop mot melaninrike mennesker. Det samme ser vi i partipolitikken og fagbevegelsen; vi er alle i mot rasisme, men det er litt vanskelig at alle får jobbe hos oss. Vi vil støtte dere, men helst ikke ansette dere eller ha dere som leietakere, med mindre dere er superhyggelige og vi vet at dere ikke er «for urbane», liksom. At dere er norske på en norsk måte liksom.
Inkonsekvent støtte
De grunnleggende strukturene er det jeg mener vi trenger å stå sammen om, det er der jeg mener skoen trykker aller mest. Hatytringer er farlige og viktige å bekjempe, men holdninger som holder minoriteter utenfor arbeidslivet og boligmarkedet innehas av mange av de samme menneskene som går i tog og liker antirasistiske poster på Facebook.
Jeg kjenner (alt for) mange mennesker som tviholder på bruken av ordene «neger» og «pakkis», som ikke ser de større effektene ved å faktisk bruke dette som betegnelser på mennesker.
Jeg vil ikke ha dine likes hvis du mener at du skal definere hva jeg skal kalles. Hva skal vi med støtten din på fotballbanen når du ser ned på oss på bussen?
